Paris – mellom Himmel og Jord

Det kan se ut som en månelanding. En gigantisk hvit ballong mot den like store glasspyramiden som troner lenger inn mot Louvre-palasset. Paris vet å plassere seg selv på det universelle verdenskartet.

«Månen» er ved nærmere øyesyn den store luftballongen som bar den olympiske ilden i 2024. Og den «brenner» fortsatt ved hjelp av vanndamp og LED-lys, som gir illusjonen av flammer. Hele saken skal minne om Frankrike som luftballong-pioner på 1800- tallet, får jeg vite. En saksopplysning som minner meg på en annen stor og gammeldags oppfinnelse, som kan bli nyttig under denne langweekenden i Paris.

Mitt reisefølge har nemlig ønsket seg en tidsmaskin i bursdagsgave. Altså om jeg kunne være så snill å snu tiden tilbake etter disse altfor mange årene på kloden?

Det nærmeste man kommer en tidsmaskin i Paris, tenker jeg, er Leon Foucaults pendel i Pantheon – et gigantisk, men ikke så velkjent mausoleum i Latinerkvarteret. Der, i de gigantiske salene, henger en 28 kilo tung kule i en 67 meter lang kjetting. Kulen svinger langsomt rundt og skal demonstrere at jorden roterer rundt sin egen akse, fordi pendelens svingningsplan endrer retning etter flere timers observasjon. (Forstå det, den som kan) Fysikeren Foucalt, gjennomførte eksperimentet i 1851.

Illusjonsbrist

Min venn, som var litt av en rebell i sin tid, kunne kanskje dytte denne kulen i motsatt retning, sånn at tiden – i alle fall jordens gang – kunne reverseres? Rent symbolsk, naturligvis, men tanken ble tydeligvis verdsatt. Vi følte oss rent andektige i betraktningen av denne  suggererende bevisføringen.

Helt til en stor mann , med adgangskort rundt halsen og en overdimensjonert mage over det stramme samme beltet, tråkker over det lave kjetting-gjerdet, tar tak i kulen og drar den ut i periferien, så den kan få litt ekstra sving på seg.

En skikkelig illusjonsbrist der. altså. Håpet om et endret tidsbilde ble knust med en enkel håndbevegelse. Min venn måtte ut og trekke frisk luft, mens jeg søkte tilflukt nede i katakombene, der storheter som Voltaire og Victor Hugo ligger begravet.

Når man tenker på det magnifique med denne bygningen, og hvor kjent Pantheon i Roma er i forhold, er det merkelig at dette palasset er så lite kjent blant turister. Kanskje fordi det ikke finnes en kafe eller restaurant i mils omkrets? Vi måtte i alle fall gå i gode tyve minutter for å finne et anstendig lunchsted som kunne løfte humøret tilbake til pari.

Maria Magdalena

Sånn kan det gå når modne mennesker med omfattende kjennskap til Paris vil tråkke opp gamle stier. De har en tendens til enten å være gjengrodd eller ha blitt asfaltert i mellomtiden. Likevel. Takk gudene for Paris, som er seg selv nok, i alle fall i de indre bydeler.

Place de la Madelaine, for eksempel, er en plass man elsker å tilfeldigvis ende opp i. På grunn av den vakre kirken, som på befaling fra Napoleon ble bygget som et tempel. Rett ved siden av finnes til og med en restaurant, hvorfra man kan nyte dette sandstens-palasset fra 1845. Til og med ta seg tid til å besøke innsiden.

Dessverre ikke så revolusjonerende for min bursdagsvenn, men likevel innenfor den himmelstormende rammen rundt måneballong og jordklode vi har beveget oss innenfor til nå.

For langt der inne i dypet av det søylesterke rommet troner en helt spesiell altertavle. Maria Magdalena (Madelaine på fransk) løftes opp mot de himmelske sfærer av tre engler. Og ser hun ikke ut til å være gravid?

Da Vinci koden – altså teorien om at Jesus og Maria Magdalena fikk et barn sammen og at det måtte holdes hemmelig for ikke å true etterkommerne – virker plutselig himla sannsynlig. I alle fall for meg , som tenker at alternativ historiefortolkning av noe så myteomspunnet som Jesu liv og virke, kan være like relevant.

Særlig når man ellers befinner seg i Paris. Der månen har landet foran Louvre og Maria Magdalena stiger opp mot himmelen på Place de la Madelaine. Nærmere følelsen av den mystiske Verdens Navle kommer du ikke.

English translation

Paris – Between Heaven and Earth

It looks a bit like a moon landing. A gigantic white balloon set against the equally massive glass pyramid
 that towers further along, towards the Louvre Palace. Paris certainly knows how to place itself on the 
global map.

Upon closer inspection, the "moon" turns out to be the large hot-air balloon that carried the Olympic flame
 in 2024. And it is still "burning," thanks to water vapor and LED lights that create the illusion of flames
. The whole thing is meant to evoke France’s legacy as a pioneer of hot-air ballooning in the 19th century,
 I learn. A detail that reminds me of another great, old-fashioned invention—one that might come in handy 
during this long weekend in Paris.

You see, my travel companion had wished for a time machine as a birthday gift. In other words, could I be 
so kind as to turn back time after all these far-too-many years on this planet?

The closest thing to a time machine in Paris, I reckon, is Léon Foucault’s pendulum in the Panthéon - 
a gigantic yet not particularly well-known mausoleum in the Latin Quarter. There, in the vast halls, 
a 28-kilogram sphere hangs from a 67-meter-long chain. The sphere swings slowly, demonstrating the Earth's
 rotation on its axis, as the pendulum's plane of oscillation shifts direction over several hours of 
observation. (Figure that one out if you can.) The physicist Foucault conducted the experiment in 1851.

Shattered Illusion

My friend —something of a rebel in his day— might just give this sphere a shove in the opposite direction, 
so that time—or at least the Earth’s rotation—could be reversed? Purely symbolically, of course, but the 
thought was evidently appreciated. We felt a sense of reverence as we contemplated this mesmerizing 
demonstration.

That is, until a large man, wearing an ID badge around his neck and sporting an oversized belly spilling 
over a tight belt, steps over the low chain barrier, grabs the sphere, and pulls it out to the edge to 
give it a bit more momentum.

A real shattering of the illusion, that. The hope of a different vision of the past was crushed with a 
simple wave of the hand. My friend had to step out for some fresh air, while I sought refuge down in the 
catacombs, where greats like Voltaire and Victor Hugo lie buried.

When you consider the magnificence of this building—and how famous the Pantheon in Rome is by comparison
—it is strange that this palace is so little known among tourists. Perhaps it is because there isn’t a 
café or restaurant for miles around? In any case, we had to walk a good twenty minutes to find a decent 
lunch spot that could lift our spirits back to par.

Madeleine

That’s what can happen when mature people with extensive knowledge of Paris want to retrace old paths. 
They tend to be either overgrown or paved over in the interim. Still. Thank the gods for Paris; it is 
complete unto itself—at least in the inner districts.

Place de la Madeleine, for instance, is a square one loves to stumble upon—thanks to its beautiful church,
 originally built as a temple at Napoleon’s behest. Right next door, there is even a restaurant where you 
can admire this sandstone palace from 1845, or take the time to visit its interior.

Unfortunately, it wasn't exactly revolutionary for my birthday companion, though it still fits within the 
grand, soaring theme of moon balloons and globes that has defined our journey so far.

Far within the depths of the hall, with its imposing columns, sits a truly remarkable altarpiece. 
Mary Magdalene (Madeleine in French) is being lifted toward the heavenly spheres by three angels. And 
doesn't she appear to be pregnant?

The Da Vinci Code—the theory that Jesus and Mary Magdalene had a child together, and that this had to be 
kept secret to avoid endangering their descendants—suddenly seems incredibly plausible. At least to me; 
I believe that alternative historical interpretations of something as steeped in myth as the life and 
ministry of Jesus can be just as relevant.

Especially when you find yourself in Paris—where the moon has landed in front of the Louvre and Mary 
Magdalene ascends toward the heavens at the Place de la Madeleine. You won't get any closer to the feeling
of being at the very navel of the mystical world.