Paris, je t’aime
Når jeg går ut i verdens vakreste by, er det ikke bare det gyldengrå lyset som treffer meg, eller skjønnheten i de monumentale byggene; Byen er også en gigantisk souvenir over meg selv.
En souvenir er per definisjon noe som skal få deg til å huske, eller komme tilbake til opplevelsen. Og i Paris, som jeg har besøkt jevnlig siden jeg var i 20-årene, finner jeg tilbake til biter av mitt liv.
Tilbake til hun som opplevde byen for første gang som passasjer på motorsykkel gjennom tomme, opplyste paradeplasser i de små morgentimene.
Til hun som vaklet på høye hæler over brostenene i Marais-distriket etter alt for mye moro på Bain Douche.
Til hun som gråt seg gennom gatene i St Germain, fordi livet ikke var så enkelt akkurat da.
Til hun som shoppet seg glad igjen på Gallerie Lafayette –
og ikke minst hun som stresset fra motevisning til motevisning og ble bedre kjent med metrosystemet enn noen annen typisk paris-konstruksjon.
Paris er minnenes by. Ganske enkelt fordi den passer på å holde seg selv ved like. Den trenger ikke forandre noe, alt er jo så perfekt!
Restauranter med lang løpetid
De monumentale byggene. Museene. Cafeene. Ja, selv restauranter og utesteder har lengre løpetid i Paris enn noe annet sted i verden.
Og uansett om du bor på et 3 stjerners eller 5 stjerners hotell, så gir kaffen deg en dytt på dagen du ikke finner andre steder. Selv i øsende regnvær kjennes byen helt riktig uansett hvilken side av elven du befinner deg på.
Og uansett hvilken bro du velger å krysse, om det er Pont Alexandre eller Pont St Michel; så er det som å gå fra høyre til venstresiden i sin egen hjerne.
Rive gauche, med det intellektuelle St Germain distriktet er som venstrehjernen – logisk og rasjonell- gjerne klekket ut av Jean Paul Sartre og hans kumpaner på Cafe de Flore eller Les Deux Magots.
Rive Droite med sin mildt prangende og sjarmerende stil fra Louvre til Place de Bastille og Marais- distriket, minner mest om den opulente, kreative og kaotiske høyrehjernen, der alt kan skje.
Og det gjør det. I denne byen går Opplysningstiden aldri over. Alt er som før og noe er alltid nytt. I alle fall for meg som kommer med lange mellomrom og må scanne byen i full fart.
Merci til shopping
Forrige gang var det Merci; et trendy shoppingsenter i 3 etasjer med bruktbokhandel og cafe på gateplan og en gammel mini-morriss i forgården som på ingen måte gjenspeiler prisene innenfor.
Denne gangen var det Fondation Louis Vuitton, en futuristisk gigablomst i Bologne skogen; like overveldende utenpå som innenfor; der kunstverk i verdensklasse er gitt den plassen de fortjener.
Så la gå at Marais distriktet er mindre folksomt, at metroen er blitt mer lurvete og Eifell tårnet enda mer omringet av turister: Paris apellerer til både hjerte og hjerne.
Og det viser seg gang på gang, jeg får det til og med bekreftet på flyplassen: Det er gjensidig. Paris elsker meg også.
3 kommentarer
Lappeteppet
Jeg har enda ikke vært i Paris, det livet du har levd er som en bok jeg kan lese før jeg plutselig kommer på at du er (fin og) ekte!
Bodil Fuhr
Tusen takk, skjønne Anja. Bare vent til ungene flytter hjemmefra. da har du hele verden foran deg!
Tilbakeping: