En sommervarm sandstrand et sted i verden er fint nok, men  ingenting overgår følelsen av å hvile kroppen mot et solvarmt svaberg. Kanskje fordi det er så eksklusivt med godvær hit man må for å finne disse velmasserte avleiringene fra istiden? Som en slags prehistoriske hvaler – strandet for evig. Det er bare å rigge seg til, la hele tilværelsen settes på pause. Og hva kan gå galt, når man ligger der, et sted i evigheten, med svaberg i ryggen og solen i ansiktet? Noen kan komme. Noen kommer til å komme, spør du Jon Fosse, noen som vil forbi. Fordi strandlinjen er fri i dette landet og den retten kan man bruke til å nærmest tråkke over intetanende, halvnakne kropper som ligger nedenfor sommerhuset sitt. Noen som vil prate; det er tross alt ferie og intetsigende samtaler er  en del av utageringen. Eller enda verre: skyene har hopet seg såpass mye opp at solglimtene minner mer om avvenningsterapi enn sommerlykke. Toppen av Muncmuseet Grunnen til disse sommerlige luksustankene i april, befinner seg i Munchmuseets niende etasje der utstillingen Corpus Infinitum ruller over veggene.  Hvert rom er utstyrt med et gigantisk filmlerrett , der naturfenomen som regn, ras og vulkanutbrudd utvikler seg i snilefart. Noe som gjør saccosekkene til helt nødvendige svaberg der man kan rigge seg til og filosofere over hvordan denne kroppen av en klode hadde vært uten menneskets inngripen med sitt evige vekstprinsipp – kapitalismens grunntanke og jordens undergang om vi ikke snur på det hele. Kunstnerne Arjuna Neuman og Denise Ferreira de Silva har tatt utgangspunkt i de fire grunnelementene Ild, jord, luft og vann. Studiereisen går via alt fra mystiske tarot kort til vitenskapelige rapporter i arbeidsrom der man kan finlese bakgrunnstoffet som har inspirert denne monumentale utforskingen: Hva kunne skjedd om menneskene ikke hadde blandet seg opp i naturen; plyndret den , forurenset den, atomsprengt i den. Kroppen overlever ikke Livet Ganske deprimerende greier, hvis man ellers betrakter mennesket som naturens hersker. Men det har vi vel strengt tatt sluttet med? Nå som det snart er hundre år siden Martin Heidegger påpekte at Man is not the Lord of Beings, but the Shepherd of Being, henger vi i alle fall litt løsere i den modernistiske stroppen som krever stadig utvikling mot nye høyder. Verden er i ferd med å vise sitt stygge, forurensede ansikt for flere og flere. Ikke rart den romantiske anti-fremskritts-tanken i Yellowstone har truffet bred blink i Vesten. En miljøforkjemper i særklasse, denne John Dutton. Alt som ikke tjener The Land, må dø – om det så skal bli ham selv. Og det er jo egentlig ikke så tragisk, når det faktisk er slik med oss mennesker at vi helt sikkert dør til slutt. I motsetning til jorden, som vil snike seg rundt solen i mange evigheter ennå – uavhengig av dødt hav og en sandstorm av en klode. Det er trøsten her jeg ligger på mitt imaginære svaberg i Munchmuseets toppetasje og betrakter menneskeskapte ødeleggelser i sakte film ; Kroppen overlever ikke Livet, det er sant nok; men Jorden overlever helt sikkert Mennesket.

Hva er egentlig vitsen med å bli gammel? Når alt handler om å holde seg ung? Svaret får du delvis ved Nationaltheatrets oppsetning av Jordbærstedet – der en blind bauta av en skuespiller møter sin egen sårbarhet på åh så mange måter. Spørsmålet er om Sverre Anker Ousdal faktisk spiller en rolle, eller om han bare befinner seg på scenen, med dette nydelige nærværet sitt. For selv om SAO som person formodentlige skiller seg sterkt fra den kalde, rasjonelle professor  Isak Borg, blir vi alle konfrontert med våre tidlige valg når tiårene hoper seg tilstrekkelig opp. Jordbærstedet handler om en mann så bundet av rasjonalitet og gammeldags mannsrolle at han har tenkt seg frem til alt i Livet. Eller snarere; tenkt seg vekk fra det. Så kommer drømmene og griper ham med fornyet kraft i hans ensomme, hendelsesfattige liv. Det fineste stedet han mentalt kan flykte til er Jordbærstedet , der alle hans gode minner og skjebnesvangre valg springer utifra. Det går i surr, naturligvis, både virkeligheten, menneskene og minnene. Akkurat som grensene mellom tid og sted viskes ut når Livet med sine uendelige soloppganger og solnedganger ikke er noen selvfølge lenger. Virkelig Teater Jeg så Jordbærstedet siste kvelden i Januar. Samme dag tok jeg en kaffe ved vindusbordet på Samson, der jeg betraktet livet som bokstavelig talt skled langsomt forbi på isen. Samtidig famlet en gammel mann seg frem til sidekrakken med stokk i den ene hånden og et wienerbrød i den andre. Jeg ble så glad når jeg oppdaget hvem det var! Som om teater og virkelighet liksom blandet seg sammen. Og hva snakker man om da? Alt som har skjedd før, naturligvis; Hvilken teaterkoloss han var, hvor forelsket vi alle var og hvilke uforglemmelige sceneprestasjoner han leverte uten et fnugg av oppblåst ego eller selvhøytidelighet. Ja , der satt jeg som en aldrende teatergroupie og plapret i vei. For akkurat da ble han mitt Jordbærsted, Sverre Anker Ousdal; Alle tanker og følelser fra tidlig 80-tall, da jeg studerte Teatervitenskap og så mer på teater enn TV, elsket en iskald mann som helst ville ha en rekvisitt av en kone, ja jeg kunne nevnt mange eksempler på hvorfor jeg , som andre aldrende mennesker flokker til Nationaltheatret for å se professor Borg , alias Sverre Anker Ousdal drive dommedag over seg selv. Skjellsettende For der står han SAO: på Livets Sidelinje i Sentrum av scenen. Med all sin sårbarhet synlig i hvert nølende skritt han tar. Men han tar dem, for han vil videre, det er jo det med oss mennesker. Og samtidig er det noe som holder oss igjen. Og nettopp dette motsetningsfylte rittet, som skifter takt etterhvert som vi måker oss gjennom tiår etter tiår, gir mening til alderdommen. Vi har ikke gjort menneskejobben før alle skjell har falt fra våre øyne, (ref Paulus i Apostlenes gjerninger) og det inkluderer innsikt i våre feil og mangler, ja våre mørkeste sider. For i følge den Jungianske  reklamen er det nettopp bak denne dragen i oss selv at Gullet befinner seg. Aldersfornekting «Det er akkurat som jeg vil si noe til meg selv, som jeg ikke vil høre» sier Ousdal/Dr Borg der på scenen. Men både han og publikum hører likevel. Og det er ikke bare en seier for Sverre Anker Ousdal og Nationaltheatret, men for hele haugen av oss baby boomers som blir proppet full av foryngende tiltak så aldersfornektende at hele alderdomsprosessen er blitt skambelagt.  Vi skal helst være liksomunge til vi går i graven! Kan vi ikke bare bli gamle, da? Finne tilbake til vårt Jordbærsted, sjekke ut de store, etiske linjene, legge om kursen, etterhvert som Egoet har fått så mye juling at Sjelen kan titte frem mellom sprekkene. La denne indre fornemmelsen vise oss veien mot ydmykhet, takknemlighet og tilgivelse; alle de tingene som syntes så umulige når vi er unge og fulle av oss selv. Kanskje det er selve vitsen med å bli gammel? Nå kan du endelig kan ta dette eventyret av en livsreise på alvor og sørge for en god, gammeldags (!) Lykkelig Slutt.