Hjem

  • Rullestenenes evige kraft

    Rullestenenes evige kraft

    En sommervarm sandstrand et sted i verden er fint nok, men  ingenting overgår følelsen av å hvile kroppen mot et solvarmt svaberg. Kanskje fordi det er så eksklusivt med godvær hit man må for å finne disse velmasserte avleiringene fra istiden? Som en slags prehistoriske hvaler – strandet for evig. Det er bare å rigge seg til, la hele tilværelsen settes på pause. Og hva kan gå galt, når man ligger der, et sted i evigheten, med svaberg i ryggen og solen i ansiktet? Noen kan komme. Noen kommer til å komme, spør du Jon Fosse, noen som vil forbi. Fordi strandlinjen er fri i dette landet og den retten kan man bruke til å nærmest tråkke over intetanende, halvnakne kropper som ligger nedenfor sommerhuset sitt. Noen som vil prate; det er tross alt ferie og intetsigende samtaler er  en del av utageringen. Eller enda verre: skyene har hopet seg såpass mye opp at solglimtene minner mer om avvenningsterapi enn sommerlykke. Toppen av Muncmuseet Grunnen til disse sommerlige luksustankene i april, befinner seg i Munchmuseets niende etasje der utstillingen Corpus Infinitum ruller over veggene.  Hvert rom er utstyrt med et gigantisk filmlerrett , der naturfenomen som regn, ras og vulkanutbrudd utvikler seg i snilefart. Noe som gjør saccosekkene til helt nødvendige svaberg der man kan rigge seg til og filosofere over hvordan denne kroppen av en klode hadde vært uten menneskets inngripen med sitt evige vekstprinsipp – kapitalismens grunntanke og jordens undergang om vi ikke snur på det hele. Kunstnerne Arjuna Neuman og Denise Ferreira de Silva har tatt utgangspunkt i de fire grunnelementene Ild, jord, luft og vann. Studiereisen går via alt fra mystiske tarot kort til vitenskapelige rapporter i arbeidsrom der man kan finlese bakgrunnstoffet som har inspirert denne monumentale utforskingen: Hva kunne skjedd om menneskene ikke hadde blandet seg opp i naturen; plyndret den , forurenset den, atomsprengt i den. Kroppen overlever ikke Livet Ganske deprimerende greier, hvis man ellers betrakter mennesket som naturens hersker. Men det har vi vel strengt tatt sluttet med? Nå som det snart er hundre år siden Martin Heidegger påpekte at Man is not the Lord of Beings, but the Shepherd of Being, henger vi i alle fall litt løsere i den modernistiske stroppen som krever stadig utvikling mot nye høyder. Verden er i ferd med å vise sitt stygge, forurensede ansikt for flere og flere. Ikke rart den romantiske anti-fremskritts-tanken i Yellowstone har truffet bred blink i Vesten. En miljøforkjemper i særklasse, denne John Dutton. Alt som ikke tjener The Land, må dø – om det så skal bli ham selv. Og det er jo egentlig ikke så tragisk, når det faktisk er slik med oss mennesker at vi helt sikkert dør til slutt. I motsetning til jorden, som vil snike seg rundt solen i mange evigheter ennå – uavhengig av dødt hav og en sandstorm av en klode. Det er trøsten her jeg ligger på mitt imaginære svaberg i Munchmuseets toppetasje og betrakter menneskeskapte ødeleggelser i sakte film ; Kroppen overlever ikke Livet, det er sant nok; men Jorden overlever helt sikkert Mennesket.


  • Meningsløse bilder tar Eventyret fra oss

    Meningsløse bilder tar Eventyret fra oss

    Serieslaven i meg kan noen ganger komme i skade for å se altfor mange episoder før leggetid. Da kan jeg risikere at disse intetsigende karakterene dukker opp i drømmene mine uten annet budskap enn at jeg har sett for mye på skjermen. Og det er litt synd, ettersom drømmer kan være en viktig psykologisk veileder. Gamle dagers eventyr skulle ikke bare roe barnet for natten og gi dem gode, moralske verdier , men også gi mulighet til å bearbeide vanskelige følelser gjennom de gode og de onde karakterene, spør du en Jungianer. Altså en med spesialkunnskap om psykiater Carl Gustav Jungs teorier om våre skyggesider og vårt unike fellesskap i det kollektivt ubevisste. Derfra henter vi opp bilder som gir en særlig mening for oss, såkalte arketyper. Det er bilder med symbolsk mening. Piken med fyrstikkene Da jeg var liten ville jeg høre Piken med Fyrstikkene før jeg sovnet. Jeg gråt som et pisket skinn over den stakkars piken som sitter alene ute i kulden mens alle koser seg innendørs på julaften. Hennes eneste redning er et blaff av varme fra fyrstikkene og håpet om å treffe bestemor i himmelen. Til slutt dør hun og oppnår akkurat dette. Meningsløs terror mot et ungt sinn? Noe jeg trengte for å opparbeide empati med de stakkarks fattige?  Eller en eksistensiell førsteleksjon i Sjelens Ubotelige Ensomhet, som bare kan kureres via de høyere makter? Vanskelig å si, men det er i alle fall en Sjel involvert her, en bevissthet hinsides egoet og fornuftens egosentriske og logiske verdier. Bildologiens KI Det samme kan ikke sies om Googles seneste gjennombrudd innen Kunstig Intelligens : Gemini. Dette programmet er i stand til å gjenkjenne bilder og tolke dem. Det virker ganske udramatisk for en legperson som meg når en upersonlig stemme kommenterer en enkelt tegning av en and, som en fugl som trives best i vannet, og den lar seg ikke lure når man klemmer på den og den lager skvike-lyder – det må være en plastikkand man leker med! Men samme dag min KI-kunnige venninne gjorde meg oppmerksom på denne tekno revolusjonen, hørte jeg på en interessant podcast om Arketyper. Direktøren for et gigantisk arkiv som har katalogisert alle arketyper gjennom tidene, uttrykte bekymring for den mengden med meningsløse bilder vi utsettes for i form av reklame og scrolling på nett. Antirus kampanje -Vi mister kontakten med de bildene som faktisk betyr noe, de arketypiske bildene som kan  lære oss noe om den psykologiske prosessen vi alle gjennomgår på vår reise gjennom livet, i følge Singer. Men hva når bildene blir styrt av en Kunstig Intellingens og matet for å manipulere oss?  Bare et av de dystopiske fremtidsscenarione man kan tenke seg når denne nye tekno-smartingen slipper løs. Ideelt sett burde jo programmererne tar kontakt med nevnte arketypiske arkiv og bli enige om en deal, men sannsynligheten er større for at de bruker den store muligheten for å påvirke menneskers underbevissthet til egen vinning. Jeg var selv inne på tanken da jeg i 1997 vant et anbud fra Rusmiddeldirektoratet om å lage en Antirus-kampanje i form av tre kortfilmer. Til da hadde all deres virksomhet handlet om Informasjon. Om hvor farlig rus var, hva det gjorde med kropp og hjerne, osv. Ren fornuftskommunikasjon, altså. Bildet vs Ordet Ungdommer vet det er dumt å ruse seg, men de gjør det likevel, påpekte jeg. Poenget må være å snakke til underbevissheten deres, bruke eventyr fra barndommen, Piken med Fyrstikkene, for eksempel: snu på den triste slutten og oppmuntre dem til å skrive sitt eget eventyr. Den satt. Jeg vant anbudet og filmene fikk stor oppmerksomhet internasjonalt. Om de hadde noen reell påvirkningskraft på ungdommens rusbruk vet man jo ikke. Men bildenes makt over menneskesinnet er uomtvistelig.  For å si det med den Jungianske terapeuten; -Da Trykkekunsten ble oppfunnet på 1600 tallet og ideer kunne spres langt utover kirkerommet; fulgte tider med opprør og uro; Reformasjonen og 100-årskrigen for eksempel . Men Bildet er en mye mektigere faktor enn Ordet, og med Internet er det særlig bilder vi kommuniserer med. Og hva ser vi? Demokratier på vippepunktet, ja, hele verdensordenen, for den sakens skyld. Og Googles bildetolker har bare såvidt begynt sin operative virksomhet… God Påske! Pass opp for påskeegg og andre Arketyper bak Høytiden..


  • Jordbær i januar

    Jordbær i januar

    Hva er egentlig vitsen med å bli gammel? Når alt handler om å holde seg ung? Svaret får du delvis ved Nationaltheatrets oppsetning av Jordbærstedet – der en blind bauta av en skuespiller møter sin egen sårbarhet på åh så mange måter. Spørsmålet er om Sverre Anker Ousdal faktisk spiller en rolle, eller om han bare befinner seg på scenen, med dette nydelige nærværet sitt. For selv om SAO som person formodentlige skiller seg sterkt fra den kalde, rasjonelle professor  Isak Borg, blir vi alle konfrontert med våre tidlige valg når tiårene hoper seg tilstrekkelig opp. Jordbærstedet handler om en mann så bundet av rasjonalitet og gammeldags mannsrolle at han har tenkt seg frem til alt i Livet. Eller snarere; tenkt seg vekk fra det. Så kommer drømmene og griper ham med fornyet kraft i hans ensomme, hendelsesfattige liv. Det fineste stedet han mentalt kan flykte til er Jordbærstedet , der alle hans gode minner og skjebnesvangre valg springer utifra. Det går i surr, naturligvis, både virkeligheten, menneskene og minnene. Akkurat som grensene mellom tid og sted viskes ut når Livet med sine uendelige soloppganger og solnedganger ikke er noen selvfølge lenger. Virkelig Teater Jeg så Jordbærstedet siste kvelden i Januar. Samme dag tok jeg en kaffe ved vindusbordet på Samson, der jeg betraktet livet som bokstavelig talt skled langsomt forbi på isen. Samtidig famlet en gammel mann seg frem til sidekrakken med stokk i den ene hånden og et wienerbrød i den andre. Jeg ble så glad når jeg oppdaget hvem det var! Som om teater og virkelighet liksom blandet seg sammen. Og hva snakker man om da? Alt som har skjedd før, naturligvis; Hvilken teaterkoloss han var, hvor forelsket vi alle var og hvilke uforglemmelige sceneprestasjoner han leverte uten et fnugg av oppblåst ego eller selvhøytidelighet. Ja , der satt jeg som en aldrende teatergroupie og plapret i vei. For akkurat da ble han mitt Jordbærsted, Sverre Anker Ousdal; Alle tanker og følelser fra tidlig 80-tall, da jeg studerte Teatervitenskap og så mer på teater enn TV, elsket en iskald mann som helst ville ha en rekvisitt av en kone, ja jeg kunne nevnt mange eksempler på hvorfor jeg , som andre aldrende mennesker flokker til Nationaltheatret for å se professor Borg , alias Sverre Anker Ousdal drive dommedag over seg selv. Skjellsettende For der står han SAO: på Livets Sidelinje i Sentrum av scenen. Med all sin sårbarhet synlig i hvert nølende skritt han tar. Men han tar dem, for han vil videre, det er jo det med oss mennesker. Og samtidig er det noe som holder oss igjen. Og nettopp dette motsetningsfylte rittet, som skifter takt etterhvert som vi måker oss gjennom tiår etter tiår, gir mening til alderdommen. Vi har ikke gjort menneskejobben før alle skjell har falt fra våre øyne, (ref Paulus i Apostlenes gjerninger) og det inkluderer innsikt i våre feil og mangler, ja våre mørkeste sider. For i følge den Jungianske  reklamen er det nettopp bak denne dragen i oss selv at Gullet befinner seg. Aldersfornekting «Det er akkurat som jeg vil si noe til meg selv, som jeg ikke vil høre» sier Ousdal/Dr Borg der på scenen. Men både han og publikum hører likevel. Og det er ikke bare en seier for Sverre Anker Ousdal og Nationaltheatret, men for hele haugen av oss baby boomers som blir proppet full av foryngende tiltak så aldersfornektende at hele alderdomsprosessen er blitt skambelagt.  Vi skal helst være liksomunge til vi går i graven! Kan vi ikke bare bli gamle, da? Finne tilbake til vårt Jordbærsted, sjekke ut de store, etiske linjene, legge om kursen, etterhvert som Egoet har fått så mye juling at Sjelen kan titte frem mellom sprekkene. La denne indre fornemmelsen vise oss veien mot ydmykhet, takknemlighet og tilgivelse; alle de tingene som syntes så umulige når vi er unge og fulle av oss selv. Kanskje det er selve vitsen med å bli gammel? Nå kan du endelig kan ta dette eventyret av en livsreise på alvor og sørge for en god, gammeldags (!) Lykkelig Slutt.