Hjem

  • Meningsløse bilder tar Eventyret fra oss

    Meningsløse bilder tar Eventyret fra oss

    Serieslaven i meg kan noen ganger komme i skade for å se altfor mange episoder før leggetid. Da kan jeg risikere at disse intetsigende karakterene dukker opp i drømmene mine uten annet budskap enn at jeg har sett for mye på skjermen. Og det er litt synd, ettersom drømmer kan være en viktig psykologisk veileder. Gamle dagers eventyr skulle ikke bare roe barnet for natten og gi dem gode, moralske verdier , men også gi mulighet til å bearbeide vanskelige følelser gjennom de gode og de onde karakterene, spør du en Jungianer. Altså en med spesialkunnskap om psykiater Carl Gustav Jungs teorier om våre skyggesider og vårt unike fellesskap i det kollektivt ubevisste. Derfra henter vi opp bilder som gir en særlig mening for oss, såkalte arketyper. Det er bilder med symbolsk mening. Piken med fyrstikkene Da jeg var liten ville jeg høre Piken med Fyrstikkene før jeg sovnet. Jeg gråt som et pisket skinn over den stakkars piken som sitter alene ute i kulden mens alle koser seg innendørs på julaften. Hennes eneste redning er et blaff av varme fra fyrstikkene og håpet om å treffe bestemor i himmelen. Til slutt dør hun og oppnår akkurat dette. Meningsløs terror mot et ungt sinn? Noe jeg trengte for å opparbeide empati med de stakkarks fattige?  Eller en eksistensiell førsteleksjon i Sjelens Ubotelige Ensomhet, som bare kan kureres via de høyere makter? Vanskelig å si, men det er i alle fall en Sjel involvert her, en bevissthet hinsides egoet og fornuftens egosentriske og logiske verdier. Bildologiens KI Det samme kan ikke sies om Googles seneste gjennombrudd innen Kunstig Intelligens : Gemini. Dette programmet er i stand til å gjenkjenne bilder og tolke dem. Det virker ganske udramatisk for en legperson som meg når en upersonlig stemme kommenterer en enkelt tegning av en and, som en fugl som trives best i vannet, og den lar seg ikke lure når man klemmer på den og den lager skvike-lyder – det må være en plastikkand man leker med! Men samme dag min KI-kunnige venninne gjorde meg oppmerksom på denne tekno revolusjonen, hørte jeg på en interessant podcast om Arketyper. Direktøren for et gigantisk arkiv som har katalogisert alle arketyper gjennom tidene, uttrykte bekymring for den mengden med meningsløse bilder vi utsettes for i form av reklame og scrolling på nett. Antirus kampanje -Vi mister kontakten med de bildene som faktisk betyr noe, de arketypiske bildene som kan  lære oss noe om den psykologiske prosessen vi alle gjennomgår på vår reise gjennom livet, i følge Singer. Men hva når bildene blir styrt av en Kunstig Intellingens og matet for å manipulere oss?  Bare et av de dystopiske fremtidsscenarione man kan tenke seg når denne nye tekno-smartingen slipper løs. Ideelt sett burde jo programmererne tar kontakt med nevnte arketypiske arkiv og bli enige om en deal, men sannsynligheten er større for at de bruker den store muligheten for å påvirke menneskers underbevissthet til egen vinning. Jeg var selv inne på tanken da jeg i 1997 vant et anbud fra Rusmiddeldirektoratet om å lage en Antirus-kampanje i form av tre kortfilmer. Til da hadde all deres virksomhet handlet om Informasjon. Om hvor farlig rus var, hva det gjorde med kropp og hjerne, osv. Ren fornuftskommunikasjon, altså. Bildet vs Ordet Ungdommer vet det er dumt å ruse seg, men de gjør det likevel, påpekte jeg. Poenget må være å snakke til underbevissheten deres, bruke eventyr fra barndommen, Piken med Fyrstikkene, for eksempel: snu på den triste slutten og oppmuntre dem til å skrive sitt eget eventyr. Den satt. Jeg vant anbudet og filmene fikk stor oppmerksomhet internasjonalt. Om de hadde noen reell påvirkningskraft på ungdommens rusbruk vet man jo ikke. Men bildenes makt over menneskesinnet er uomtvistelig.  For å si det med den Jungianske terapeuten; -Da Trykkekunsten ble oppfunnet på 1600 tallet og ideer kunne spres langt utover kirkerommet; fulgte tider med opprør og uro; Reformasjonen og 100-årskrigen for eksempel . Men Bildet er en mye mektigere faktor enn Ordet, og med Internet er det særlig bilder vi kommuniserer med. Og hva ser vi? Demokratier på vippepunktet, ja, hele verdensordenen, for den sakens skyld. Og Googles bildetolker har bare såvidt begynt sin operative virksomhet… God Påske! Pass opp for påskeegg og andre Arketyper bak Høytiden..


  • Jordbær i januar

    Jordbær i januar

    Hva er egentlig vitsen med å bli gammel? Når alt handler om å holde seg ung? Svaret får du delvis ved Nationaltheatrets oppsetning av Jordbærstedet – der en blind bauta av en skuespiller møter sin egen sårbarhet på åh så mange måter. Spørsmålet er om Sverre Anker Ousdal faktisk spiller en rolle, eller om han bare befinner seg på scenen, med dette nydelige nærværet sitt. For selv om SAO som person formodentlige skiller seg sterkt fra den kalde, rasjonelle professor  Isak Borg, blir vi alle konfrontert med våre tidlige valg når tiårene hoper seg tilstrekkelig opp. Jordbærstedet handler om en mann så bundet av rasjonalitet og gammeldags mannsrolle at han har tenkt seg frem til alt i Livet. Eller snarere; tenkt seg vekk fra det. Så kommer drømmene og griper ham med fornyet kraft i hans ensomme, hendelsesfattige liv. Det fineste stedet han mentalt kan flykte til er Jordbærstedet , der alle hans gode minner og skjebnesvangre valg springer utifra. Det går i surr, naturligvis, både virkeligheten, menneskene og minnene. Akkurat som grensene mellom tid og sted viskes ut når Livet med sine uendelige soloppganger og solnedganger ikke er noen selvfølge lenger. Virkelig Teater Jeg så Jordbærstedet siste kvelden i Januar. Samme dag tok jeg en kaffe ved vindusbordet på Samson, der jeg betraktet livet som bokstavelig talt skled langsomt forbi på isen. Samtidig famlet en gammel mann seg frem til sidekrakken med stokk i den ene hånden og et wienerbrød i den andre. Jeg ble så glad når jeg oppdaget hvem det var! Som om teater og virkelighet liksom blandet seg sammen. Og hva snakker man om da? Alt som har skjedd før, naturligvis; Hvilken teaterkoloss han var, hvor forelsket vi alle var og hvilke uforglemmelige sceneprestasjoner han leverte uten et fnugg av oppblåst ego eller selvhøytidelighet. Ja , der satt jeg som en aldrende teatergroupie og plapret i vei. For akkurat da ble han mitt Jordbærsted, Sverre Anker Ousdal; Alle tanker og følelser fra tidlig 80-tall, da jeg studerte Teatervitenskap og så mer på teater enn TV, elsket en iskald mann som helst ville ha en rekvisitt av en kone, ja jeg kunne nevnt mange eksempler på hvorfor jeg , som andre aldrende mennesker flokker til Nationaltheatret for å se professor Borg , alias Sverre Anker Ousdal drive dommedag over seg selv. Skjellsettende For der står han SAO: på Livets Sidelinje i Sentrum av scenen. Med all sin sårbarhet synlig i hvert nølende skritt han tar. Men han tar dem, for han vil videre, det er jo det med oss mennesker. Og samtidig er det noe som holder oss igjen. Og nettopp dette motsetningsfylte rittet, som skifter takt etterhvert som vi måker oss gjennom tiår etter tiår, gir mening til alderdommen. Vi har ikke gjort menneskejobben før alle skjell har falt fra våre øyne, (ref Paulus i Apostlenes gjerninger) og det inkluderer innsikt i våre feil og mangler, ja våre mørkeste sider. For i følge den Jungianske  reklamen er det nettopp bak denne dragen i oss selv at Gullet befinner seg. Aldersfornekting «Det er akkurat som jeg vil si noe til meg selv, som jeg ikke vil høre» sier Ousdal/Dr Borg der på scenen. Men både han og publikum hører likevel. Og det er ikke bare en seier for Sverre Anker Ousdal og Nationaltheatret, men for hele haugen av oss baby boomers som blir proppet full av foryngende tiltak så aldersfornektende at hele alderdomsprosessen er blitt skambelagt.  Vi skal helst være liksomunge til vi går i graven! Kan vi ikke bare bli gamle, da? Finne tilbake til vårt Jordbærsted, sjekke ut de store, etiske linjene, legge om kursen, etterhvert som Egoet har fått så mye juling at Sjelen kan titte frem mellom sprekkene. La denne indre fornemmelsen vise oss veien mot ydmykhet, takknemlighet og tilgivelse; alle de tingene som syntes så umulige når vi er unge og fulle av oss selv. Kanskje det er selve vitsen med å bli gammel? Nå kan du endelig kan ta dette eventyret av en livsreise på alvor og sørge for en god, gammeldags (!) Lykkelig Slutt.


  • Jeg tviler, altså er jeg okei

    Jeg tviler, altså er jeg okei

    Filosofi er blitt et prestisjefag på Universitet, melder Dagsrevyen her på det blodferske nyåret. Det vanskeligste faget å komme inn på nest etter Medisin! Så oppsiktsvekkende at filosof Bjørn Torgrim Ramberg og psykolog Steinar Bjartveit ble intervjuet om fenomenet. Hvorfor er det slik? Ingen av dem ga noen klare svar, bortsett fra at ingenting er så enkelt som Dagsrevyen vil ha det. Men jeg tenker  at i en verden der folk proppes med polarisert og mer eller mindre suspekt informasjon, som deretter diskuteres aggressivt og ofte ekstremt usaklig; at tiden er inne for å tvile seg frem til åpne, undrende spørsmål. Eller filosofiske, om du vil. Autentisk selvforståelse Da er det passende å begynne med vår skandinaviske landsmann, Søren Kierkegaard, som nevnte Bjartveit så forbilledlig gjengir og tolker  i sin undervisning både på BI og via selskapet Keiron. Søren Kierkegaard mente at menneskesjelen kunne gi svar på det meste. Mens dannede mennesker i hans København på 1800-tallet var mest opptatt av å tilegne seg historisk humanitet og slik bli et dannet menneske, lanserte Kierkegaard en «identitetsdannelse», som forutsatte en «eksistensiell autentisitet». Hvilket i hans definisjon vil si at menneske er noe man skal bli – noe man må velge, forutsatt at man finner kjernen i sitt subjekt. Dernest må man velge, modta og utsondre seg selv, forklarer Joakim Garff, sjefen for Søren Kierkegaard fakultetet i København. Angst helbreder Søren Kierkegaard kan alltid føre deg videre, i retning av en dypere selvforståelse, mener Graff. Han peker på Begrepet Angest, som eksempel, og den Fortvilelse som ofte følger angsten. I denne boken anbefaler Kierkegaard oss å stå i det, bruke uroen som indre kompass, og nyte de nye horisontene man møter når det vel  er overstått. For det er i dialektikken, altså spenningen mellom to motpoler , at subjektet formes. Vi mennesker balanserer ustoppelig mellom Frihet og Nødvendighet, Fornuft og Følelser , det Timelige og det Evige. Men Fortvilelsen denne spenningen ofte medfører, rommer en helbredende kraft, eller snarere en mulighet for en ny versjon av deg selv, i følge Graf. Engst deg riktig! Og Graf utdyper; I Angsten er det klart at vi ikke automatisk er oss selv, men må bli det. Og nettopp i Angsten vises muligheten for veien videre. Søren Kierkegaard er mer bombastisk: Den som dannes ved Angsten, han dannes ved muligheten, og først den som dannes ved muligheten, dannes etter sin uendelighet. Og den som er fullstendig uten angst, er direkte åndløs ! Heldigvis kan man visstnok lære seg å engste seg på den riktige måten. Som den blandingen av dyr og menneske man er, kan man altså engstes. Og jo dypere man engstes, jo større menneske er man, ifølge Kierkegaard. Fortvilet motor Tenk å opphøye Engstelsen til noe storartet, fremfor å døyve den med Sobril og Serotonin – det burde bli alminnelig kjent! For Kierkegaard  hyller Fortvilelsen som en slags motor mot nye horisonter – ja, Friheten selv! I tillegg er den selvfølgelig et utmerket middel mot Kjedsomheten og «Gjentagelsenes dystre spøkelse» Filosofen skriver om betydningen av å velge seg selv, snarere enn å kjenne seg selv. Og han snakker om selvkjærlighet, lenge før psykologien som fag kom på banen. Det å få lov til å være seg selv – fullt ut er viktig. Kierkegaard dro det til og med så langt at han påsto at Livets mål er å være seg selv – på en autentisk måte. Så lenge mennesket har valgets mulighet er man velsignet, mente han. Det ultimate selv Man tror i alminnelighet at det å være subjektiv er ingen kunst. Nå, det forstår seg, ethvert menneske er jo også slik et stykke subjekt. Men nå å bli det man sådan uten videre er; ja hvem ville sløse sin tid på det, det var jo den mest resignerende av alle oppgaver i Livet. Det er altså en jobb å bli den man er gitt muligheten til å bli, ifølge Kierkegaard. Samtidig er han opptatt av å simpelthen være, uten alltid å måtte etterstrebe å være «den beste utgaven av seg selv». Det gjelder å finne en god balanse. Man behøver ikke være filosof for å si seg enig i det.   Saken er tidligere publisert på obm.no