På sporet av den tapte tid

Den fuktige tåken er den samme og den mektige trollhatten av et fjell ruver som før. Men stiene mellom ruinene er beskyttet av plastmatter og hvert skritt vi tar er overvåket av vakter. De skal  sikre at turistene beveger seg fra det ene majestetiske utkikkspunktet til det andre, uten for lange opphold.

Sist jeg besøkte Machu Picchu for over 40 år siden, veivet jeg rundt på lykke og fromme i tre dager – omtrent like omtåket i hodet som toppen av det ikoniske fjellet. Man er det i 20-årene, hjernen har jo så mange oppgaver i tillegg til bare å være.

Denne gangen er jeg vel forspent; ikke bare med min egen evne til nærvær, men med en guide som har lært av de gamle, peruanske mestrene; hvor er kraftsentrene i denne forlatte byen? Hvor kan man formelig føle liv, selv hundrevis av år etter at folk forlot åstedet?

Ikke spør meg om å peke ut disse stedene, eller gjengi noe så subtilt, som man kanskje både må være troende og litt ekstra sensitiv for å oppleve.

Varme kilder og kalde steinvegger

Men helt siden min far fortalte meg at Gud like gjerne kan finnes i naturen, som i kirken, har jeg vært tiltrukket av naturreligioner. Da jeg var liten laget jeg ofte små stenbed med blomster i på våre mange søndagsturer. Kanskje solguden, som jeg hadde oppnevnt til en opplagt autoritet i god, primitiv stil, ville bli glad?

På 80-tallet bestemte jeg meg altså for å ta denne barnslige tilbøyeligheten på alvor. Jeg ville dra til sten-tempelet over dem alle, Machu Picchu. Og jeg ville ta meg god tid. Nærmere bestemt ett år, så jeg kunne lære litt spansk og nærme meg målet med andakt.

Det jeg husker best er lukten av ferske maispannekaker og de varme kildene ved foten av Macchu Pichu. Og ikke minst; den helt særegne følelsen av høye, gamle, presist renskårne steinvegger jeg liksom ble omfavnet av på vei til min daglige morgenkaffe i sentrum av Cusco – Inka-rikets hovedstad.

En stille storhet

Nå sitter jeg med en Latte i pappkopp midt mellom disse veggene. Mine medreisende er dypt inne i sine personlige problemer, som har en tendens til å dukke opp, når kroppen utsettes for jetlag, høydesyke og annen fremmedfølelse. En solid gruppe turister er også ankommet med en høyttaler av en guide, som formidler årstall og almen forundring over et så presist arbeid for så mange år siden.

Frustrasjonen min vokser. Hvordan kan folk være så opptatt av så uinteressante ting når de sitter midt i en helligdom? Som kanskje, hvis alle var musestille. hadde noe å fortelle?

Veldig urealistisk, selvfølgelig, både at folk skal tie stille og at steinvegger skal snakke, men jeg søker tilflukt der jeg alltid har gjort det på reise – i kirken; der folk fortsatt er stille og kanskje absorberer storheten, stemningen, ja, selve energien i det hellige rommet.

Strålende Soltempel

De fleste kirkene i Cusco er nemlig bygget over gamle inka ruiner. Og var det noe inkaene var gode på, så var det lokalisering av energi. De laget til og med et kart over de særlige energi-stedene i Cusco og omegn.

Sol-tempelet, som fortsatt ruver i byen, var betraktet som Verdens Navle og utifra den strålte såkalte zeke-linjer, som solstråler, om du vil. På hver av disse linjene var det punkter for såkalte energisentre. Og enten inkaene dyrket grønnsaker eller guder, forholdt de seg til disse sentrene som livsnødvendige styrelser.

Det er disse punktene jeg og mine medreisende forholder oss til. Og selv om mye er direkte trampet ned etter 40 år med tiltagende masseturisme – vi går altså i kø på Machu Picchu, de varme kildene er gjort om til offentlig bad og Cusco er blitt en støyende millionby – så er det fortsatt liv i de gamle stenene.

Len deg inntil – kjenn etter og for sikkerhets skyld : legg igjen en liten souvenir i en fjellsprekk.  Så kan dere huske hverandre til nesten gang.

Saken er tidligere publisert i fretta.no