Orker du å pusse opp kjøkkenet ?

Ja. Jeg har ingen tid å miste, tenker jeg. Skal jeg ha skikkelig glede av et lekkert kjøkken, er det bare å sette i gang. Velge en praktisk og pen kjøkkenløsning, noe som gjør kjøkkenet litt stueaktig. Heldigvis har jeg bare en anelse på dette tidspunktet om hvor uendelige mange småvalg som skal tas underveis. En ekstra påkjenning for meg, som liker å gjennomprøve alternativene før jeg bestemmer meg.

Men en ting er sikkert: Jeg skal rive veggene inn mot kjøkkenet, jeg skal slippe lyset inn. Og da er det litt som med homeopati; før det hjelper, gjør det skikkelig vondt.

-Først må du kontakte en statiker, ellers kan du få trøbbel med naboene, sier Christian, en meget praktisk venn som dealer med eiendom.

Skal  bli ! For er det noe jeg fikk dosen på under badeoppussingen, så var det nabotrøbbel. Advokattrusler og trenering av arbeid var bare en del av festen.

Venninne englene

Dernest må jeg få innspill fra venninnekoret, som Lena Andersson kaller dem. Mine flinke, praktiske, interiørkunnige venninner, som i tillegg til engelen av en arkitektvenninne, Helga Juliana Vilhelmsdottir, hjelper meg å komme frem til den maksimale kjøkkenløsningen. Den som slipper mest mulig lys inn, samtidig som jeg får plass til nesten alt de gamle skapene har rommet. Men bare nesten. Den gamle anretningen, i et eget, lite hjørnerom, ryker.

Det gjør netcomen og netttilgangen også, skal det vise seg , når rivingen begynner. Og det går plutselig veldig fort, når statiker har gitt grønt lys og jeg har bestemt innredning. Da blir håndverkerne, disse halvgudene du blir fullstendig prisgitt i ukesvis, plutselig ledige.

-Vil du ha det gjort nå? Eller i midten av mars? spurte byggeleder.

Nevrotisk ? Jeg ?

-Jeg syns du skal gjøre det nå, du blir så nevrotisk når du pusser opp, sier min venninne Hilde. En dame som arrangerer gigantisk kunstfestival og pusser opp en hel villa på si. Uten å bli nevrotisk.

Jeg skjønner jo hva hun mener, jeg mister likevekten når hulen min invaderes. En ting er å sitte i en slags eksklusiv flyktningeleir av et hjem, der fire rom er pakket over i to, mens grått sementstøv senker seg over absolutt alt og fremmede mennesker tråkker ut og inn fra klokken åtte om morgenen. Men virkelig nervepirrende blir det først når de ikke kommer, når de gjør feil (som du betaler for) og budsjettet sprekker som en middels stortingsgarasje.

Den gamle sikringsboksen kan du bare glemme. du må ha en ny, større. Men får den plass innenfor det skapet den skal være i? Og husker han å sette opp alle kontaktene, dette purunge mennesket som er satt på jobben? Han klarte i alle fall ikke å fixe nettkontakten eller ringeklokken. Det ordner seg vel etterhvert, men hvor mye vil det koste?

Og må de rive ned noe av det fantastiske arbeidet som snekker Leo har gjort? Han som kommer på timen hver morgen, jobber hardt hele dagen og går når han har gjennomført dagens plan?

Lyset insisterer

Bortsett fra plagen med enda mer borring, murstøv og dritt, da den purunge måtte skjære hull i Leos slette, fine gipsvegg, følte jeg meg støtt på Håndverkernes vegne. En ekstra arbeidsdag tok det å fixe veggen etter at el-kontaktene omsider hadde kommet langt nok inn.

Men lyset insisterer. Sprer seg gjennom støv, verktøy og IKEA-pakker, for ja, jeg har valgt IKEA-kjøkken, skroget altså. Hvorfor skal jeg forklare mer om i en annen blogg.