Nytt lys på den gammeldagse moderniteten

Arkitekturen, det ypperste av den, er vårt utendørsmøte med alle kunstens regler. Mange kunstnere har da også malt, filmet og fotografert arkitektur for å minne oss om det evig skjønne i monumentale bygg. Men få har vært så tidlig ute og så innflytelsesrike som Giovanni Battista Piranesi (1720-1778). Også kalt en arkitekt på papiret. Samt modernismens far.

Helt naturlig derfor, at det nye, sammensatte, Nasjonalmuseet åpner sin første temporære utstilling, Piranesi og det Moderne, i landskapet mellom arkitektur og kunst. Piranesis subjektive bymodeller og marerittaktige fengselsscener inspirerte alt fra en kubistisk Picasso til en trappefiksert Eisenstein.

En liten oppfriskning; spiren til den såkalte Moderniteten oppsto allerede på 1600-tallet. Tenkere som Rene Descartes (han med Jeg tenker altså er Jeg), Niccolo Machiavelli (den skruppelløse statsvitenskapens far) og Francis Bacon (pioner innen den vitenskapelig metode) bidro til et oppgjør både med den greske antikken og undertrykkende, religiøse dogmer.

Grand Tour til Roma

Fornuften, eller det rasjonelle, ble virkemiddelet for å se og forstå verden. Forfattere begynte indirekte å kritisere samfunnet gjennom fortellinger om fantastiske reiser, der de sammenlignet det fiktive samfunnet med det samfunnet de selv levde i. Gud og alle dogmene som alltid har heftet ved hen, sang på siste verset.

Piranesi ble født inn i denne humanistiske og samfunnsbevisste Opplysningstiden, der en del av dannelsesprosjektet blant Europas overklasse impliserte en faktisk Grand Tour ut i verden , med Roma som endelig mål. Slik ble Piranesi viden kjent for sine såkalte Vedute, etsninger med motiver inspirert av det historiske Roma. Så inntagende var disse myldrende etsningene at Johann Wolfgang Goethe, som hadde dannet seg et bilde av byen ut ifra dem, ble dypt skuffet da han oppdaget Roma i virkeligheten.

Men det er først og fremst Piranesis innsikt i det irrasjonelle menneskesinnet, som har gjort ham berømt og aktuell frem til vår tid.

Arkitekturens Rembrandt

Piranesi er portvokteren for et uendelig rom som vender begge veier: ut i verden og inn i oss selv, skriver Victor Plahte Tschudi og Wenche Volle om denne «Arkitekturens Rembrandt, mannen som syntes å beånde monumentene han tegnet.

Hans etsninger over den imaginære Marsmarken utenfor Roma, har inspirert alt fra Rem Kolhaas Kringskastingsbygg i Beijing til nettopp virtuelle bosettingsplaner på Mars. Nevnte Kolhaas har omtalt Piranesi Subjektive Romakart som  selve Essensen av det Urbane – i sin sammensetning av organiserte biter i en kaotisk helhet.

Piranesi vs Metaverse

og videre: Piranesis etsninger utgjør den mest  intellektuelt dyptloddende gjengivelsen av hele ideen om en by.

Man bør nok være arkitekt for å oppleve denne uttalelsen i dybden, men for oss vanlige, dødelige, kjennes det godt å studere de forgylte utgavene av byplanen , som troner midt i Campo Marzo rommet med de dypgrønne veggene. De gir en gammeldags bibliotekfølelse som ikke bare kler de nitidige etsningene, men også de modernistiske maleriene – fra Pablo Picasso til samtidige Julie Mehretu. Sistnevnte knytter Piranesis urbane visjoner opp mot Metaverse – internet 3.0 – og den utvidede, mekaniske arkitekturen av vår tids sosialitet.

Svimlende horisonter altså. Prydelig  strammet og holdt innenfor rammen av Nasjonalmuseets nyutvidede tilbud. Helt frem til 8. januar.