bodil-fuhr-flowers

Nybakte bønder i by’n

Er det alderen ? Som gjør at trangen til vekst og friske knopper tar overhånd? Eller kanskje dragningen mot det gamle bondegenet, som ligger dypt i de fleste av oss? Eller er det bare covid-tid til overs og hangen til skjønnhet?

Covid-hage?

Ikke vet jeg , men faretruende mange av mine venner over femti har nå viet seg hagebruk. Alt fra balkongkasser til hageflekker og små bruk er innafor, så lenge det er plantejord involvert og gode muligheter for vekst. Her skal det sås! Ventes og vannes – og lukes, da. Men den ekle lukejobben, som kan ta knekken på både rygg og knær, hører vi lite om, når premien, selve frukten av det harde arbeidet, legges ut på Facebook, blad for blad.

Mange har kjøpt seg covid-hund, når de likevel er så mye hjemme, jeg vet jo det, men har man statistikk over hvor mange som dette året har pådratt seg forsøksvis grønne fingre?

Tropisk aroma

Jeg har i alle fall notert et stigende antall i min krets. En ting er søsteren min, som lenge har rendyrket våre opprinnelige bondegener med en tiltagende sivilisert hage. Takket være en svensk grønnfingret venninne, gartnerutdannet datter  og en sterk stenbygger, får hennes bratte hagetomt mer og mer preg av en himmelsk oase. Det er som å sitte i toppen av et tre, man føler seg nesten som en fugl, som en poetisk venninne av henne uttrykte det.

susanne-fuhr-garden
Søsters hage. Foto: Susanne Fuhr

Men selv min langt mer urbane venninne, som gjerne kjøper det hun trenger, har fått dilla på tomat- og annen grønnskadyrking. Så til de grader at man må joine arbeidslaget om man vil ha litt tid med henne. Og jeg må jo bare innrømme at gleden over å arbeide sammen i solsteika er like stor som over et glass rosevin i St Tropez, det er bare veldig anderledes.

Friske eller virtuelle?

Da er jeg litt mer tvilende til de virtuelle blomstene. Altså ikke de pene emojiene som mange av oss sukrer meldinger med, nei- de faktiske bildene av blomsten i hagen, som da opptil flere av mine modne mannlige venner sender, etter å ha arbeidet i sitt ansikts sved i hagen.

Jeg ødelegger sikkert litt for meg selv her nå, for det er jo hyggelig å få et foto av en duggfrisk rose på morgenkvisten. Men det fungerer ikke akkurat som det gamle Kjell Bækkelund-trikset, der metoden var å sende ukentlige, fantastiske rosebuketter, til den aktuelle damen omsider lot seg forføre. Flower Power der, altså.

flower-power
Ekte blomster er best. Foto: Anne Lill Eide

Men denslags målrettet oppførsel er det få som driver med nå for tiden, så de fleste nøyer seg med å dyrke, eller som meg; kjøpe rosene selv.

Noe mer varig

Men jada, trangen til noe mer varig har ligget og murret en stund. Særlig etter at jeg i fjor var innom en særlig estetisk, blomsterglad venninne som røyker. Det betyr at hun tilbringer mye tid på den bittelille balkongen sin. Like liten som min, men med en paradisisk blomsteroppsats i hjørnet og et vell av balkongblomster langs kanten.

Så, da søsteren hennes, ble innkalt for nøye vanne- og stelleinstruksjoner, som selv jeg hadde klart,  kjente jeg at min tid var inne. Det måtte blomstre fra grunnen av hos meg også.

40 liter jord

Ikke så lett som jeg hadde trodd å bære 40 liter jord opp tre etasjer, men da jeg først fikk den mørke jorden mellom fingrene, kjente jeg at noe traff, dypt inn i DNAet et sted. Jeg ble liksom litt mer hjemme, der på balkongen min, midt i byen.

balcony-flowers-beauty
Nå gjelder det bare å vanne!

I år ble det altså prydblomster, men hvem vet; til neste år dyrker jeg vel urter og salat jeg også. Og virtuelle blomster mottas fra nå av med fornyet respekt.

Legg igjen en kommentar