No ser eg atter slike trær og gater

Tomme flasker fra Vinmonopolet knuser metallisk mot gjenbrukscontaineren rundt hjørnet. Den gamle Porschen over gaten buldrer seg i gang, som hevn over alle Teslaene som glir lydløst mot elparkeringen. Trygt i skyggen av gigantiske kastanjetrær og glade hvin fra de små menneskene som skal i barnehagen.

Jeg er hjemme på Frogner.

Og det er så deilig å våkne opp i egen seng; se opp mot anhengene på krystallkronen som vaier lett, nesten som blader i vinden. Det er kanskje bare naboens skritt, men jeg, som nettopp har kommet tilbake fra telting i Rondane, har fortsatt naturen i bakhodet. Nærmere bestemt Rondane nasjonalpark, som har sneket seg inn i alt fra Nasjonalgalleriet til Aulaen med Harald Solbergs «Vinternatt overRondane» til Åsmund Olavson Vinjes dikt «Ved Rondane». Senere tonsatt av Edward Grieg og så vanskelig å synge at bare Lise Davidsen mestrer det til fingerspissene.

Naturen er oss

Men jeg prøvde, der jeg sto med mektig andakt i sinnet i en liten morenegrop og stirret mot selveste Rondeslottet. Jeg vet ikke hvor langt opp mot toppen jeg kom, da jeg i mine tenår nærmest ble tauet rundt i disse traktene av min fjellglade far. Men det skal du vite, faren min, at all denne motviljen nå er transformert til en nasjonalromantisk eufori som gjør følgende Vinje-dikt til et passende uttrykk for mine følelser :

No ser eg atter slike fjell og dalar

som dei eg i min fyrste ungdom såg

og same vind den heite panna svalar

og gullet ligg på snø som før det låg

Det er eit barnemål som til meg talar

og gjer meg tankefull men endå fjåg

Med ungdomsminne er den tala blanda

Det strøymer på meg så eg knapt kan anda….

Ja, dette bakkelivet, omgitt av klamme tekstiler og oseaner av frisk luft, gjør noe med meg. For Naturen er jo ikke bare Rondeslottet med sine mektige medsøstre av noen fjell.
Naturen er oss, dette stjernestøvet som har antatt menneskelige former etter milliarder av år, så mange at vi nå streber etter å kopiere oss selv, lage perfekte kopier i vår egen støpeskje, så vi kan drepe oss selv langsomt, glemme disse premissene som ikke er til å holde ut; Vi fødes og vi dør.

Stykkevis og delt

Hva er vitsen? Spurte jeg min mor, omtrent på den tiden da vi tråkket rundt i fjellheimen, fra hytte til hytte i all slags vær. Rondvassbu, Memurubu, Leirvassbu og hva de nå het, alle disse hvilestedene vi lengtet mot hele dagen.

Det må du spørre noen andre om, svarte hun, på sitt kontante vis. Hun var så på plass i sine tilkortkommenheter, min mor.

Jeg kunne spurt min far, men han gikk så langt foran, med sine lange ben, og han brød seg ikke med slikt. Han skulle bare streve seg til toppen av fjellet, nyte utsikten og takke sin skaper for at den lange tilbakeveien gikk i nedoverbakke.

Og så enkelt kan det gjøres, dette livet , det bør fortrinnsvis betraktes i etapper, altså oversiktlige etapper. Slikt blir en dyd av nødvendighet midt oppi den ubønnhørlige naturen. Der ute i det store og mektige gir grensene seg selv.

Fjelltur i byen

Jada, naturen gjelder for folk og fe på Frogner også, men her er grensene utvisket. Vi må streke dem opp på nytt, der vi sitter en fredags kveld og lurer på om vi skal åpne den andre flasken med vin; der vi ligger i sengen dagen etter og egentlig ikke har så lyst til å stå opp.

Helt til de små menneskene kommer på banen. De er helt avhengig av grenser disse  kraftbombene i pågående eksplosjon. Dermed setter de også grenser for alle rundt seg. En smårolling i full blomst deler livet opp i overkommelige etapper – fra full action til dyp søvn. Lager liksom en liten fjelltur ut av hver eneste dag.

Naturen på Frogner er de små menneskene.

 

Saken er tidligere publisert i obm.no