Når Oslo åpner seg helt inn til margbeinet

Knoppene brister så det gjør vondt, solen svir i øynene og kanarifuglene blant oss, de sensitive billedkunstnerne, åpner døren til atelieret. Stedet der de gir sine innerste følelser et visuelt uttrykk.

Oslo Open, denne gjestfrie kunstfestivalen over to dager, har vært et sikkert vårtegn det siste tiåret, en fantastisk mulighet til å reise gjennom byens kollektive, kreative hjerne.

sebastian-HElling-big-canvases
Sebastian Helling uttrykker seg helst i store formater.

Men forrige weelend valgte jeg likevel et eksklusivt møte med Sebastian Helling, norsk kunstverdens mest sjarmerende Bad Boy.

-Jøss, jeg tror aldri jeg har vært så presis i hele mitt liv, utbryter han og gir oss en bamseklem på parkeringsplassen før vi toger mot atelieret på Frysja. Et vitalt manifest i alle regnbuens farger, med spennende innslag av mørke og hvit intethet.

Sebastian Helling har en sjeldent synlig temperament og hans energiske formidlingstrang resulterer i alt fra veggstore malerier til bunkevis med A4 tegninger. Det er det nærmeste denne ex-graffiti-artisten med bakgrunn fra London og Stockholm, kommer A4.

En tidvis sinna sommerfugl

Han tenker at menneskelivet ligner mer på sommerfuglens; vi flakser opp og rundt, frem og tilbake – uten helt å vite hvorfor.

sebastian-helling-book-release
Disse tegningene blir snart utgitt i bokform.

Så er han da også barn av to renspikkede hippieforeldre, som på 60-tallet tok San Fransiscos Flower Power scene i lotusstilling. Det har blant annet resultert i en klassisk rockete platesamling Sebastian har arvet og gjerne hører på når han arbeider. Det syns.

Bildet jeg faller for er mørkt, men lyset trenger gjennom og det er kloremerker i malingen mot det lyse.

-Det er jo sånn livet er, det går opp og ned, uansett hvor kjempebra man har det, sier Sebastian Helling – en lykkelig gift  trebarnsfar når han ikke raser ut foran lerretet.

Sannere enn virkeligheten

Veien er lang i billedlig kilometere til Heidi Marie Wien, som i mange år har jobbet med geometriske figurer. Stramt, teknisk og estetisk. Men mye har skjedd på de ti årene siden jeg laget hjemme hos reportasje på henne for Aftenposten. To barn, blant annet.

heidi-marie-wien-oslo-open
Heidi Marie Wien maler det hun ser langs Akerselven.

Etterhvert fikk hun et ønske om utforske det abstrakte, løse opp motivene. Det var alle turene med barnevogn langs Akerselva som gjorde utslaget. Landskapet og gjenstandene hun fant der.

-Det var veldig frigjørende. Rennende maling og levende vann, det krevde en helt annen, mer meditativ tilnærming, sier Heidi.

Hun liker å zoome inn i landskapsbildene, det gjør motivet sannere enn virkeligheten, mener hun. Særlig i maleriet der lyset kommer innenfra, akkurat som hos Heidi selv.

Bildene er en kombinasjon av indre og ytre landskap og noen av bildene hører sammen, tar inn rytmen hos hverandre og beveger blikket – utenfor rammen.

En mekanisk filosofisk oppdagelsesreisende

Hos Line With er det ingen rammer i det hele tatt. Den erfarne billedkunstneren utforsker stadig nytt territorium; for eksempel hvordan man forener olje og vann, uten at det skjærer seg.

lene-with-bruker-benrester-oslo-open
Lene With bruker benrestene fra middagen i skulpturene sine.

Ren alkymi, altså, med god hjelp fra datterens Naturfagbok for ungdomsskolen. Men i anledning Oslo Open, stiller hun ut mekaniske skulpturer i ben og metall.

-En kunstnerkollega i New York lærte meg hvordan jeg kunne lage tannhjul av ståltråd, dermed kunne jeg utforske den mekaniske bevegelsen, forteller Line.

Og benrestene som liver opp metallskulpturene, kommer fra middagsmåltider hun har satt til livs. Rene nattverden.

Og det er akkurat det tenker jeg, våren og billedkunstnere har tilfelles,: denne inntil beinet brutale utforskningen; lyssettingen av alt det vinteren forgjeves søkte å dekke over. Og den vakre, nyskapende virksomheten, selvfølgelig.

 

Legg inn en kommentar