Når Momo blir det tredje barnet

Jeg har alltid forsøkt å beholde verdigheten – sånn i det offentlige rom. Så hvorfor ploger jeg nå for harde livet  – uten staver – ned en relativt slak barnebakke etter å ha blitt hjulpet på bena av tre personer?

Alle mødre vet hvor langt de er villige til å strekke seg når det gjelder egne barn. Bestemødre er kanskje villige til å strekke seg enda lenger. Vi vil jo gjerne være der både for våre barn og barnebarn. Forskjellen er bare kapasiteten til å steppe opp når det gjelder.

Flat løype – på fjellet?

Forholdene ligger maksimalt til rette – tre hele dager i 4-roms leilighet på Norefjell Ski og Spa med utsikt til barnebakken, basseng i kjelleren, lekerom ved siden av og deilig frokost i restauranten.

Jeg hadde forestilt meg litt flat langrennsgåing med minstemann på tre år, ettersom jeg falt i en brattbakke så knebåndet snappet sist jeg prøvde langrenn for seks år siden.

-Vi er på fjellet, mamma, påpeker datteren min, som kan kunsten å sette tingene i sitt rette perspektiv.

Dessuten bor vi rett ved barnebakken, og jeg vil gjerne at guttene skal få følelsen av slalomkjøring fra tidlig alder.

Fair enough, problemet er bare at jeg ikke har kjørt slalomski på 30 år. Det var aldri min ting.

Ute å kjøre

Men datteren min, mener at ting i alle fall bør prøves før man setter ned foten. (Hvor tar hun det fra?!)

Så jeg gjør begge dele. Går med på å prøve, men insisterer på hjelp med å få trykkkket ned føttene i de trange støvlene. Datteren min har jo mer enn nok med å få de små gutteføttene tredd ned i div plastikkhelvete av noen støvler. Men jeg klarer ikke engang å finne ut av lukke- mekanismen på mine egne bindinger.

Det har jeg heller ikke tid til å fumle meg frem til, ettersom eldstemann på seks år nå er på vei mot bakken.

Da tar du han, mamma, roper datteren min etter at hun har festet bindingene mine, fått meg boltet fast i skiene og sendt meg av gårde – uten staver.  Det er best sånn, forsikrer hun.

Opp og stå!

Jeg har fått en oppgave og prøver å levere, naturlighvis. Jeg tråkker meg frem til heisen der barnebarnet venter (som ved et herrens mirakel) og kipper den orange tallerkenen mellom bena, mens jeg prøver  å fortrenge tanken på første gang jeg ufrivillig havnet i en stupbratt tallerken-heis med kladdete langrennsski og ullvotter som skled langs det kalde metallet.

Dette går relativt greit, helt til den siste humpen hvor jeg skal kvitte meg med tallerkenen og seile elegant videre. Jeg mister balansen og detter. Et veldig udramatisk fall og hadde jeg hatt staver hadde jeg kanskje kommet meg opp på egenhånd. Seks-åringen og en kompis på 12 år prøver å hjelpe uten hell.

Men der kommer datteren min, med minstemann på ryggen og fremstrukket hånd. Med en lett blanding av bekymring og skuffelse, innser hun at jeg dessverre ikke kan fungere som assiserende skitrener.

Sjokolade-trøst

Men ned må jeg jo. Og sånn midtveis i mitt plogende mareritt – med armene lutende foran meg som en hjelpeløs ku som blir løftet halvveis opp i luften – hører jeg et lystig Hei!

En sjarmerende sønn av noen venner sneiser inn og kjører nå baklengs foran meg mens han konverserer lett om lårhals, betydningen av hjelm når man raser av sted på dette nivået, sånne ting jeg normalt ville syntes var veldig morsomt.

Vel nede innser også han min utilstrekkelighet i situasjonen. Så da jeg nå får ansvaret for den skiløse treåringen, som gråter og vil hjem, trekker min muntre venn opp en hel quicklunch og redder nesten hele situasjonen. Nesten.

Null sjenanse

Både Momo og minstemann har jo fortsatt  slalomstøvler på. Robotsko som jeg nå kaller det for å få oss lekende frem til bilen i den dårlig opplyste  hotellgarasjen. Sjefen får sitte i førersetet, mens jeg forgjeves prøver å løsne bindingene på robotskoene hans.

Halllo? roper jeg spørrende mot noen røde baklykter innover i garasjen. Kunne jeg få litt hjelp?

Jeg ser beskjemmet ned når han kommer nærmere, den flotte, godt voksne mannen. For jeg vet jo, at når han har løsnet bindingene på tre-åringen må jeg be ham om hjelp med mine.

Datteren min ankommer akkurat tidsnok til å bevitne nederlaget.

-Typisk, sier hun og smiler. For hun vet at der jeg ikke strekker til selv, er jeg god på å mobilisere andre når det gjelder mine aller kjæreste. Koste hva det koste vil. Selv verdigheten.