Munch-museet får deg til å tenke. Gladtriste tanker.

Endelig et kvinneblikk på Munch. Et filmatisk, relasjonsorientert blikk, som trekker Munch rett inn i det ensomme hjertet. Hans og ditt.

Jeg trodde han hadde gått fra de såkalte konseptene, Kjetil Røed, da han smalt til i Aftenposten med følgende tittel; Den beste Munch-utstillingen jeg har sett! Jada, utropstegn og greier.

Han var sjeldent euforisk; En plattform for å tenke over våre egne selvbedrag! Et møte mellom mannens fantasier og kvinnens drømmer! Det er dette vi trenger kunst til!

Javel. Da får man vel gå og se.

Allerede i inngangshallen blir vi mentalt forberedt, liksom finstemt av nøytrale grå vegger, og mykt grått ullteppe. Vel innenfor blir man tilskuer til en tilskuer i et kunstgalleri. Fellesskapsfølelsen med Emma Bovary blir etablert.

Hun gjenoppliver Munchs blødende hjerte

Det er nemlig den videokunstneriske gjenskapningen av denne 1800-talls romanheltinnen som gjenoppliver Edward Munchs blødende hjerte. Hans ensomme tristess får nye dimensjoner i møte med kvinnen som ikke får virkeligheten til å passe med sine romantiske drømmer.

Det er jo ikke Madame Bovary helt alene om, og Madame B – spillefilmen til kunstner og kurator Mieke Bal – er stykket opp og presentert i gallerirommet på en måte som setter Emma og Edvards fantasier i forbindelse med hverandre, påpeker Kjetil Røed.

Det høres nitrist ut. Og er det. Men så er det jo sånn for oss mennesker, at det å vite at andre har hatt det på akkurat samme måten, eller kanskje attpåtil enda verre; det gir tristessen en vemodig skjønnhet. Samtidig med oppdagergleden når man gjenkjenner referansene.

For kurator Mieke Bal trekker både Edvard og Emma rett inn i samtidens livstrette forbrukersamfunn, der erotikken og den ekteskapelige kjærligheten mellom mann og kvinne forsøksvis skal bøte på alt det meningsløse.

Vi får rom til å tenke. Over ekte samhørighet

Der Bjarne Melgaard dro temperaturen på Munch-museet opp til dionysiske høyder med primalskrik av farger og overskridende seksualitet, gir Mieke Bal oss rom til å tenke, til å være i relasjonen, eller de ensomme fantasiene, om du vil.

For hva er egentlig ekte samhørighet? Når illusjonen er fullkommen? Når man møtes gjennom et tredje element utenfor seg selv? En profesjon? Et barn? Gud? Eller når man faktisk smelter sammen med den andre og de individuelle grensene opphører?

Ja, sånn kan man spørre seg, en vanlig torsdag på Munch-museet. Og det er man nok ikke alene om.

Folk grubler og ser, på bildene og hverandre, ganske så mye mer enn den vanlige smugtittingen som foregår i et galleri.

Vi ser og anerkjenner hverandre

Den japanske piken i gulljakke fra Acne, som stikker nesen så langt oppi et tresnitt at vakten snakker til henne. De kunstglade pensjonistdamene, så underlig like med sitt korte, grå hår, briller og mørke klær. Den unge mannen i tweedjakke som lytter interessert i venninnens beretning om studietiden ved Sorbonne.

Vi ser og anerkjenner hverandre. For dette er vi alle utsatt for, har alle mennesker vært utsatt for, så lenge vi har hatt tid til overs til å være bare mennesker.   Til å kjenne etter hvordan det virkelig føles.

Nå venter jeg på Marina Abramovic, performance-kunstneren som fanger følelsen av øyeblikket og dissekerer det.

Ja, nettopp, det er hun som har satt opp en tom ramme i Ekebergparken, der folk flest kan utføre sitt eget Skrik i fortvilelse over tilværelsens absurde betingelser. Og hun som har sittet på Museum of Modern Art i New York og sett en og en publikummer så langt og lenge inn i øynene at de endelig følte seg sett.

Hun hadde passet fint inne  i varmen på Munch-museet. Og kanskje hadde det føltes litt mindre ensomt etter Kjærlighet i Ensomhetens tid.