Morgenmeditasjon ved havet

Han strekker armene over det rastahårete hodet, ruller seg ut av den gule hengekøyen og hilser havet som kommer buldrende inn over den svarte sanden.

Jeg er på tur med yogaklassen i anledning den første morgenmeditasjonen ved havet. Det hørtes jo deilig ut, der vi satt med havregrøten i vår tropiske paradishage, men jeg var ikke forberedt på den sanselige skjønnheten i den rosa himmelhvelvingen, det tette bølgebruset, de fete, grønne plantene og den glitrende, sorte lavasanden.

Hit kommer lokalbefolkningen for å fiske inn middagen, eller bare kaste snøret ut og dra det inn, kaste snøret ut og dra det inn, sånn for hyggens skyld.

Jeg har alltid sett på fisking som menns måte å bare være på, samtidig som de har en følelse av å gjøre noe.

Uansett er det en fullstendig organisk og berolingende del av utsikten, der vi setter oss på en sarong i sanden og gnir en akkurat passe dump med baken, så vi kan holde ryggraden rett i den meditative skredderstillingen uten å kollapse i ryggraden.

Hvis skjelettet fikk bestemme

Det er slikt man snakker mye om på et Teacher Training kurs i Restorative Yoga. vi studerer skjeletter i 3 D og får en krystallklar forståelse av hvordan skjelettet vårt egentlig kunne tenke seg å slappe av, hadde det ikke vært for all muskulaturen som ofte er i veien.

Så her sitter vi så rett vi bare kan når vi nå lukker øynene og konsentrerer oss om pusten, lar den gå som en bølge ut og inn; fra magen og opp til brystkassen.

Mens øregangene fylles av det mektige havbruset, som all lyden till tross, virker intenst beroligende.

Si hei til flytende Alohas

Så beroligende at når flytende alohas duskregner ned fra himmelen, kjennes det helt ok. Fantastisk , faktisk. Som om den vannholdige delen av naturen omfavner hele oss i de 25 fuktige varmegradene og myker opp hele kroppen.

Helt til vi er skikkelig gjennomvåte og lærer Liz, vår nisøte yogalærer, går fra yogakropp til yogakropp, med hendene i namaste-hilsen og forteller oss at timen er over.

Feel the flower power

Først da kan vi snakke med den halvgale fiskeren,(han har antageligvis forspist seg på sopp, det er ikke uvanlig på denne siden av øya) bilde av den morgenfriske fyren ved hengekøyen, som har fått usedvanlig mange naboer under trærne som beskytter mot regnet,  (uten av han merker det) og selvsagt; kjenne på de duftende blomstene som detter ned fra trærne, eller la havet sildre rundt føttene.

En særdeles underkjent kroppsdel som får full attention på dette kurset. Vi sprer tærne, kjenner på balansepunktene og presser og vrenger våre stakkars forsømte ytterpunkter med korte mellomrum.

Akkurat nå føler jeg for å presse dem ned i løpeskoene. Himmelen har hilst oss god morgen med sine flytende alohas. Nå bryter solen gjennom de gråmelerte skylagene, klar til å tørke oss opp, gløde oss varme.

Jeg tar bena fatt på hjemveien. Det er grenser for hvor mye stillesittende trening en rastløs kropp kan holde ut i uken.