#metoo Selvfølgelig. Jeg er da et kvinnemenneske.

Du vet så inderlig godt at noe er galt når sjefen for det hele plutselig står tett bak stolen til ubetydelige deg,  legger armene på de hevede skuldrene dine, bøyer seg ubehagelig nær øret ditt og spør med mykporno stemme; Hvordan går det her?

En helt ufarlig, ja nærmest hyggelig situasjon, altså. Men akkurat som holdningen til fedre med incestuøse tilbøyeligheter skiller seg fra den normale faren når han tar sitt barn på fanget, så kjenner du på hele atmosfæren at noe er galt.

Jeg, blodfersk og veldig usikker journalistvikar i 20-årene, rødmet og smilte, selvfølgelig, men jeg kan fortsatt gjenkjenne hele scenariet. Og etter det holdt jeg meg på solid avstand fra mannlige redaktører.

Siden har jeg, nær sagt heldigvis, blitt sjekket opp på jobbreiser, fester og seminarer av kolleger med nogenlunde lik status. Mer eller mindre raffinert, noen ganger direkte ufint, men ikke verre enn at man kunne ta det opp, hvis det ble plagsomt. Det som da vanligvis skjedde, var at fyren holdt seg langt unna. Noen ganger like greit, andre ganger litt trist, ettersom man jo faktisk likte mannen. Uten at man hadde tenkt å ligge med han av den grunn.

Noen ganger må det bjeffes

Der er det altså noen menn som irriterende nok ikke skjønner forskjellen. Men man er jo kolleger, så i første omgang prøver man en vennlig avvisning. Av den typen som tolkes som et «kanskje» av de mer tykkhudede. Eller tykkhodede, om du vil.

Da må man bjeffe, da, høyt og tydelig, neste gang de prøver seg. Selv om en sur kollega, som kanskje attpåtil begynner å baksnakke deg, for å reparere sitt sårede ego, kjennes ubehagelig.

Men den seksuelle trakasseringen blir først virkelig problematisk og potensielt straffbar, når du avviser en mann som har makt til å begrense dine arbeidsmuligheter. Det er jo en av grunnene til at noen skuespillere i Hollywood faktisk har ligget med produsenten for å få rollen.

Men selv i den politisk korrekte, norske mediebransjen har det foregått mye snusk oppigjennom årene.

Nå for tiden går jo sjefer flest hjem fra festen etter toppen tre glass vin.

Fest med overnatting = trøbbel

Men så sent som på tampen av forrige århundre var jeg på et heidundrande hotell-seminar med avdelingen jeg jobbet i. Så morsomt var det, at jeg lot meg overtale til å overnatte, selv om jeg egentlig bare skulle være med på middagen. Jeg hadde med datteren min den helgen. Men hun hadde spottet hotellets svømmebasseng og ville gjerne bli over.

Hun la seg tidlig. Jeg holdt det gående litt til. Og litt til.

Da sjefen, som jeg hadde kjent overfladisk siden yngre dager, foreslo en nightcap på rommet , der han hadde en ekstra god flaske vin stående, sa jeg ja.

Og ble faktisk dypt sjokkert når han dro meg inntil seg og styrte mot sengen. Dette hadde jo ligget i kortene i årevis, mente den gifte mannen. Nå var det på tide å gjennomføre.

Like sexy som en tannpirker

Hæ! For meg var fyren omtrent like sexy som en tannpirker. Jeg trodde vi var venner. Men jeg beklaget, selvfølgelig, jeg er jo et kvinnemenneske, at jeg hadde misforstått situasjonen og kom meg unna.

Etter det var han, som alltid hadde likt mine ideer og backet mine forslag, plutselig negativ til det meste.

Men kommentaren fra en ellers hyggelig redaktør som jeg passerte tilfeldig en sommerdag i 1998, sved verre enn nevnte episoder. Knekken på Bill Clintons penis og sædflekkene på Monica Lewinskis kjole var daglige førstesideoppslag på den tiden. Jeg, motemedarbeideren, påpekte det absurde i situasjonen.

-Men se det, nå har selv du blitt opptatt av Utenrikspolitikk! repliserte redaktøren med et flir.

Seksuell trakassering? Neppe. Snarere et symbolsk slag mot eggstokkene. Jeg hadde foretrukket et klyp i baken. Da har man i alle fall en lovfestet rett til å reagere.