Melkeveien – sett fra Afrika

-Hvorfor er det ingen som danser når de hører musikken?  Kay Hassan sitter midt i sin dagligstue av en installasjon. På teakbordet foran ham ligger knuste LP-plater i stabler. Bak ham ruver en bokhylle stappet med fillete LP-covere rundt 80-talls-pop.

Afrikas ledestjerne

-Den minner om Anselm Kiefers store installasjon som faktisk befinner seg i dette bygget! Visste du det, spør jeg begeistret. Vi er på Astrup Fearnley museet, den afrikanske utstillingen Alpha Crucis er akkurat ferdiginstallert og stemningen er generelt høy i det fargesprakende universet som nå lyser under atelierhimmelen.

-Ja, jøss, jeg har hørt om fyren, men hva har det med saken å gjøre? Dere europeere er så opptatt av referanser. Hvis ikke det finnes en referanse, vet dere liksom ikke hva dere skal mene.

Holder til 17.mai

Eh, ja, det har han vel rett i. Men det finnes verre syndere på området enn meg. Jeg syns bare det er herlig med elementer som binder denne verden sammen, som for eksempel Melkeveien. En av stjernetåkens mest lysende stjerner har gitt navn til denne utstillingen, men den er bare synlig fra den sørlige halvkule. En halvdel Astrup Fearnley inviterer oss inn i , helt frem til 17.mai.

Og det er en kvinne som ønsker oss velkommen. Med broderte silkegobeliner, intet mindre. » Under de uskyldige, tilsynelatende livsglade scenene, kan man ane den ekstreme brutaliteten i Sør-Afrika i tiden etter apartheid. Zangewas silkebroderier minner om stingene på sår – om motstandsdyktighetens estetikk», heter det i programmet.

En megakolorist

Jeg blir ganske enkelt betatt, og sterkt i tvil om jeg ikke skulle valgt hennes motiver på museets bærepose, istedetfor megakoloristen JP Mika, som også uttrykker seg på løst stoff fremfor lerrett.

Og helt i tråd (sic!) med denne vestlige hangen til referanser, klarer jeg ikke la være å tenke på Moods of Norway, når JP Mika dukker opp i en hjemmesydd kamuflasjedress til tropisk jungelbruk. Men inspirasjonen til alt fra dresser til smykker og malerier kommer visstnok fra mystiske visjoner.

Hverdagsmotiver

Motivene er hentet rett ut fra hverdagen, men alt fra portrettet av hans egen bestemor og Scooter skjønnheter, utstråler noe utenomjordisk i tillegg til den plakatlignenede estetikken.

JPMika maler helst på tekstiler av den løse typen, noe som er mye lettere å oppdrive i Khinshasa enn stramme lerretter.

Det er i det hele tatt veldig mye materielt man ikke får i Kongos hovedstad, noe som kompenseres for med en joie de vivre som griper tak i deg, forteller Andre Magnin, gjestekurator for utstillingen. Han føler seg dekonstuert og rekonstruert som menneske etter sine mange og lange afrika reiser, kunne han smette inn, der han presenterte de 17 kunstnerne for pressen.

Kriteriet for utvalget av dem. har simpelthen vært mangfold, både i forhold til alder, geografi, teknikker og budskap.

Jada. De stramme, politisk kommenterende fotoene fra Senegals Omar Victor Diop,  skiller seg sterkt fra nevnte JP Mikis fargestøyende portretter. Og Lebohang Kganyes svart-hvite pappmasjevarianter av en bondegård i det innerste rommet, skaper en lun kontrast til nevnte dagligstue med Kieferisk bokhylle.

Denne livskraften

Noen helt få kunstnere skiller seg ut fra den stedstypiske, afrikanske beskrivelsen av mennesker og dagligliv; med abstrakt kunst som kunne komme hvor som helst fra.

Men over det hele, denne livskraften.

-Vi har jo sol og varme hele året. Det fyrer oss opp. Vi bare må danse, sier Kay Hassasn.

Jeg setter meg ned i den gule sofaen og løfter blikket. Alpha Crucis skinner godt nok for meg.