«Man må legge til rette for Meningen. Og innse at det er noe man ikke kontrollerer.»

En sort bowlerhatt blåser langs bakken gjennom en løvskog.

Kamera danser omkring. Fanger og mister hatten, om hverandre. Litt Chaplin, litt Kierkegaard, men mest Dash Snow. Bestevennen med bowlerhatt Dan Colen mistet i en overdose i 2009.

Den 39 år gamle amerikanske billedkunsteren er sommerens trekkplaster på Astrup Fearnley museet. Og han lar denne poetiske kunstfilmen introdusere de store linjene i sitt arbeide.

-Jakten på mening og hvordan manifestere den kunstnerisk, er min røde tråd. Det er et bevegelig mål, jeg er hele tiden ute etter å oppdage nye ting, forteller Colen.

dan-colen-bodil-fuhr-astrup-fearnley
Colen bruker seg selv som utgangspunkt i kunsten. Det er alt han virkelig har. (Foto: Bodil fuhr)

Som forklaring på hvorfor hans kunst spenner fra grisete performance til nitidige oljemalerier, abstrakte installasjoner og helt konkrete skulpturer av svimeslåtte tegneserifigurer med seg selv som nakent midtpunkt.

Heldigvis for oss andre, tar han med publikum på reisen i spennet mellom det virtuelle og det virkelige livet. Hva nå det siste måtte være for en mann som har testet tilværelsens yttergrenser som få andre.

Testet livet som hamster

På 2000-tallet gjorde han The Nest, en performance sammen med den avdøde kunstervennen Dash Snow. Som to dopede rockemusikere på hotell i New York,  inntok de et gallerirom og overstrødde det med tusenvis av destruerte telefonktaloger. Litt som i et hamsterbur.

Der ble de noen dager, til stanken fra diverse festing og deres egne kroppsvæsker tok overhånd.

dan colen-bodil-fuhr-astrup-fearnley
Ting er ikke alltid det de later til å være. Fugleskitt, for eksempel. (Foto: Bodil Fuhr)

Det der er lenge siden nå, og Colen dropper detaljene når  han ser tilbake på sitt kunstnerliv.

Først trodde han det handlet om konseptet. At all mening var å finne der.

Så innså han at meningen, det var noe som oppsto mellom tilskueren og verket. Han måtte bare legge til rette for det. Og innse at han egentlig ikke hadde kontroll over prosessen i det hele tatt.

Mange av arbeidene hans uttrykker tap. Tap av en venn, tap av uskyld. Som når han maler opp et kitchy stearinlysmotiv fra Disneys Pinocchio-film og lar ordet FUCK avtegne seg i røyken som tegner seg etter det nylig slukkede lyset. Som fortsatt lyser.

dan-colen-bodil-fuhr-astrup-fearnley
Uventet kitsch fra den allsidige Colen.

Han vil dra oss inn. Og frastøte oss samtidig, denne mildt sagt allsidige kunstneren som anvender alt fra sin egen penis som kleshenger for et jødisk bønnesjal til maling som tilsynelatende fugleskitt i den hensikt å få oss til å se ting på en ny måte.

Og kanskje finne ny mening.

Eller bare glemme meningen, for å søke etter materialitetens essens. Noe han klart inspirerer til med sine vakre, abstrakte malerier laget av alt fra altså falsk fugleskitt til ekte tyggegummi. Eller «spray paint» malerier malt med olje. Trompe L’oeil-effekten, er en av mange kunsthistoriske referanser som interesserer denne kunsteren.

dan-colen-astrup-fearnley-bodill-fuhr
Et enkelt motto for en komplisert mann.

Kanskje ikke så rart, ettersom balansen mellom det virkelige og uvirkelige utgjør en stor del av hans kunsteriske forskningsprosjekt.

Lar tilfeldigheten råde

Samt altså tilfeldigheten. De 24 virkelighetstro kopiene av Hells Angels syklene han så utenfor deres klubblokaler i New York, ble ikke til kunst før han stilte dem opp etter hverandre og veltet dem over på siden i en blytung domino-effekt.

Så hva er fellesnevneren for alle hans arbeider? Om den i det hele tatt finnes?

-Det må jo være meg , i tilfelle. Det er alt jeg har, når det kommer til stykket. Og hvis noe kjennes sant for meg, er det jo å håpe at andre kjenner seg igjen i det.

Legg inn en kommentar