Magiske møter på Astrup Fearnley Museet

-Jeg tenker på språk som et slags vesen, tenker på den formen vi gir det, den bevisstheten det uttrykker, sier Mercedes Mühleisen.

Akkurat nå sitter denne representanten for Neste Generasjon i Norsk Samtidskunst på huk ved «en snakkende dam» – hennes bidrag til utstillingen Sol og vår i januar på Astrup Fearnley museet.

Men når hun arbeider frem et kunstverk rigger hun seg gjerne til blant gamle boksamlinger og åpner seg for det som måtte finnes der .

En poetisk overraskelse

I dette tilfelle Marvels of Pond life, en botanisk  studie fra 1861 – omtrent på den tiden mikroskopet ble tilgjengelig for folk flest. Forfatteren studerte myriadene av liv der i over 4 år, mens Mühleisen har hatt et drøyt år på å utvikle sin skorpe-skapning. En poetisk overraskelse i seg selv med sin blanding av hjemmelaget naivitet og avansert digital kunnskap.

Men for virkelig å forstå dybden i dette verket bør man lese kunstskribenten Nora Joungs presentasjon av Mercedes Mühleisen i den lille boken som følger denne spesielle utstillingen, der samspillet mellom kunstner, kritiker og samler vektlegges.

Ingen heksekunst

De komplementerer hverandre på flere måter, damene i Astrup Fearnley museets annen etasje. Mercedes Muhleisen med sin turkisgrønne ramme rundt en levendegjort dam og Miriam Hansen med sine dekorative, men giftige bulmeurt-planter i rosa belysning.

Fly me to the moon

Hansen er fascinert av heksa som en politisk motstandsfigur. Men først og fremst handler hennes installasjon om hvordan man overleverer informasjon og forflytningen av det narrative. For eksempel den historien om at hekser kunne fly til Bloksberg når de hadde smurt inn staven med bulmeurt – såkalt flyvesalve. Det kunne like gjerne være et blomstrende uttrykk for en ekstatisk orgasme som resultat av onani med nevnte stav.

Mühlheisen & Hansen er to av seks begavede kunstnere som ble plukket ut av Talent Norge for to år siden. Et syltrangt nåløye som ville skremt alle andre enn dypt dedikerte kunstere.

Det var da også en av kriteriene når museumsdirektør Gunnar Kvaran plukket ut seks unge kunstnere til dette unike prosjektet, der samlere, kunstskribenter og kunstnere kobles sammen i et helt nødvendig triangel.

Forbilledlig tekst

-Vi syns det var viktig å fokusere på kunstkritikken for en gangs skyld, derfor de fått et eget hefte, sier museumsdirektør Gunnar Kvaran.

Og det er mye lettere å forstå for eksempel en neomodernistiske skulptur når man kan lese ting som man vanskelig kan tenke seg til selv. Det utdyper den umiddelbare opplevelsen av verket på, eh, forbilledlig vis.

Grunnen til at jeg opplever det rosa lille drivhuset til Miriam Hansen som uhyre interessant , er jo fordi jeg hører henne fortelle, om heksene som visstnok kunne fly helt til Bloksberg, når de smurte inn stokken med bulmeurt-salve og stakk den inn i kroppen som en annen dildo.

Begrepet Bloksberg får liksom en helt annen betydning, og det er nettopp en av grunnene til at Hansen finner dette interessant; forflytning av betydninger, hvordan opplevelsen av et objekt tar farve av omgivelsene den befinner seg i, selve konseptkunstens kongstanke.

Kunstglade mesener

Kjente  kunstsamlere som Knut og Cecilie Brundtland og Christian Ringnes har sørget for den kostbare gjennomføringen av verkene som de seks unge kunstnerne har arbeidet med i over et år. Men den største velgjøreren i dette tilfelle er Talent Norge, et slags Innovasjon Norge for Kunststudenter, som skal sikre god oppfølging av unge rett etter utdanning. De har initiert dette prosjektet for å hjelpe unge, begavede billedkunstnere frem i lyset.

-Så hva ble avgjørende for Astrup Fearnley i dette havet av kunstnerisk talent, Gunnar Kvaran?

-Det blir  jo subjektivt til syvende og sist, men ettersom det ikke finnes noen felles «skole» for unge kunstnere i dagens Norge, valgte vi mangfoldet som tema. En fra hvert segment, slik at vi har fått en variert utstilling med skulptur, maleri, installasjon, teater og botanikk.

Kunstnerne skulle ha et sterkt og personlig uttrykk og ikke minst; gjennomføringskraft. Det krever mye å arbeide frem så omfattende utstillingsmateriale som hver enkelt har bidratt med.