Magisk middelalderby Mørk historie
Det er ikke med fred i sinnet jeg betrakter altertavlen i den praktfulle katedralen i den franske middelalderbyen Carcassonne. De fabelaktige glassmaleriene under de himmelstormende gotiske bæresøylene kan ikke skygge for historien om de fromme Katharene som en gang myldret i området med sitt enkle budskap om rent liv.
Jeg skal gå i Katharenes fotspor en ukes tid. Men her er det korsfarernes seier over hedningene som hedres.Den katolske katedralen ble oppført etter at korsfarerne inntok denne uinntagelige byen ved å bryte æresordet. En unevnelig ting på 1200-tallet. Byen overlevde, men alle innbyggerne – barn og kvinner, gamle og unge ble jaget nakne ut av byen. I nabobyen Beziers ble samtlige henrettet.
– Dette er en sort flekk i fransk historie, sier vår franske venninne Angelique. Franskmenn ble sendt for å myrde franskmenn – katharer eller ikke.
Som en feltherre sa de han ble spurt om hvordan de kunne vite hvem som var katharer og hvem som ikke var det: Drep alle , Herren vil kjenne igjen sine egne.
Gudfryktige hedninger
Krigen mot Katharene hadde da pågått i årevis og pavemakten i Roma, ved Innocens den Tredje, så ingen annen råd enn å sette korsfarerne på jobben. Den tidens leiesoldater ble satt til å myrde disse gudfryktige hedningene, som hverken trodde på Kirken eller Jesus, men gode handlinger, likestilling mellom menn og kvinner, reinkarnasjon og den guddommelige gnisten i hvert enkelt menneske.
Mye å svelge for en pave som var avhengig av skatter og avgifter for å finanisiere korstoget mot hovedfienden : muslimene i Jerusalem. Og siden Languedoc, som dette landområdet het på den tiden, var et rikt og selvstendig område , uten nære bånd til den franske tronen – fikk ikke folkemordet noen store konsekvenser for andre enn hundretusener av katharer og deres tilhengere.
En vakker offerplass
Men de fromme rebellene fortsetter å fascinere mennesker som valfarter til områdene rundt Toulouse og Carcassonne. Inklusive meg, som nå føler meg klar for klatreturen opp til Montsegur, der de siste Katharene ble brent i massevis for 700 år siden.
Jeg skal ikke påstå jeg kjente lukten av brente lik. Langt mindre følelsen av flammer som slikker opp langs bena. Men de bratte, kronglete og glattslipte trinnene opp fjellsiden, gir meg i alle fall en følelse av Katharenes siste tilholdssted før korsfarernes beleiret dem og ga dem et valg: konvertere til katolisismen eller spasere frivillig ned til flatlandet, der et gigantisk bål ventet dem.
Veien tilbake
Alle innbyggerne; prester, såvel som troende, valgte den smertefulle døden. Den betraktet de som bare nok et skritt på veien til det virkelige livet i himmelen.
Ifølge Katharenes skapelsesberetning delte Gud og Djevelen verden mellom seg. Satan tok med seg sine falne engler til jorden, der han lovet dem evig liv. Men på veien ned fra de himmelske sfærer, mistet han stenen som skulle sørge for dette mirakelet. Dermed var gjentatt lidelse og død eneste vei ut, for dem som ville gjøre seg verdig til å komme tilbake til himmelen for godt.
Den hellige gralen
Men hvor ble det av stenen som Satan mistet? Den spinnes det mange vakre historier om. Først av Middelaldertrubadurene, som ofte pakket inn esoterisk budskap i sine kjærlighetssanger. Operaen om Parsifal, for eksempel, ridderen som leter etter Gralen, er basert på en slik sang.
Men spørsmålene henger fortsatt i luften:
Var Gralen en ekte sten, en skatt man fortsatt kan finne i en av Katharenes mange grotter?
Var Gralen et bilde på Maria Magdalenas livmor, og barnet hun ventet med Jesus, slik Da Vinci koden skal ha det til?
Eller er Gralen rett og slett et bilde på den indre gudegnisten av en juvel vi alle bærer på, ifølge de gnostiske katharene.
En skatt som lettere lar seg lokalisere etter noen timers stummende mørke i det som var Katharenes katedral; grottene ved Mont Segur Fjellet.
@saken er tidligere publisert i Oslo Business Magasin, en nettpublikasjon med fokus på økonomi, politikk, næringsliv og arbeidsliv.