Madridplassert tempelmystikk

Debod? Et egyptisk tempel i Madrid? Med noe som ligner mitt navn? Jeg plotter det inn som dagens definitive mål under min langweekend i Madrid. Ganske enkelt fordi jeg elsker templer. Og såkalte Dislocations – betydningsfulle objekter som flyttes fra et sted til et helt annet og vinner ny status.

Innvielse

Jeg nærmer meg templets forgård med langsomme skritt. Dette er sakrale saker fra dengang Osiris, Isis og Horus utgjorde Den Hellige Treenighet. Forgården er på størrelse med en fotballbane og gjennomgresset brosten omgir den lille sletten. Bortenfor de skyggefulle trærne skimter vi spirene på det kongelige palasset.

Det føles kjent. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg bare for et halvt år siden reiste langs Nilen og besøkte tempel etter tempel. De krever sin egen koreografi, templene; du går fra forgård til mellomgård etter mellomgård mot det aller innerste, hellige sanktum. En liten distanse som speiler sjelens reise mot kosmos. Dette var bygninger for innvielse i de store mysteriene – de som handler om liv og død – i symbolsk forstand.

Det aller helligste

Samtidig har de helt forskjellig karakter, templene , og dette landsforviste byggverket fra Nubia var viet til Amun og Isis – dronningen over all skapelse. Hun gav meg en av de fineste opplevelsene under Egypt reisen. I hennes eget tempel nær Aswan dammen ble vi ledet rundt bakveien, slik de opprinnelige lærlingene måtte rense seg i Nilen før de ble tillatt inn i det aller helligste.

Og så gjorde vi akkurat det – men siden dette Isis tempelet var delvis nedsunket i vann – kunne vi svømme rundt restene av den gamle portalen mens solen gikk ned på den ene siden og månen sto opp på den andre. Ikke tilfeldig ettersom templene der nede ved Aswan dammen er nøye plassert i forhold til planetenes gang. Særlig solen – Ra – som utgjorde den ypperste guddommen i det gamle Egypt.

Solens gang

Egypterne konstruerte templene sine slik at solen traff bestemte åpninger til gitte tider på dagen og året. Slik kunne presteskapet eller de som skulle bli prester oppnå helbredelse eller opplysthet – alt ettersom hvilket stadie de befant seg på. Særlig et tempel skilte seg ut i så måte; Abu Sambel. De tre guddommene som satt på rekke og rad i det aller innerste sanktum ble opplyst av solen bare to dager i året. Da den store Aswan dammen ble bygget på 60-tallet ble også dette tempelet truet av oversvømmelse og det krevet både folk  og masse penger for å finne en ny lokasjon med akkurat samme effekt.

Jeg vet ikke sikkert, men kanskje Spania, med sin lange plyndringshistorie av tempelskatter fra Latin Amerika, følte særlig trang til å gjøre bot. De bidro i alle fall med så mange penger at Egypt ga dem et av de flomtruede templene som takk. Og siden hovedstaden deres hadde et åpent sletteland på en høyde med perfekt utsikt til både soloppgang og nedgang , takket de mange tusen takk til gaven. Som møysommelig ble flyttet sten for sten i 1970.

Stenenes sang

Så mens London og Paris har sine tilranede mumier og obelisker, kan Madrid skryte på seg et gudegitt tempelkompleks fra Egypt.

Har stenene beholdt noe av den gamle sangen fra dengang stener visstnok kunne gå i oppløsning og settes sammen igjen underlagt de rette frekvensene? Ja, det vil jeg si. En forsiktig håndspåleggelse mot de originale stenene gir gjenklang i håndflatene.

Så der sto jeg, omgitt av intetanende turister, med en lys følelse av sammenheng med tider og steder langt utenfor meg selv. Et slags eterisk utvidelse av kroppen, kan du si.

En helt vanlig vårdag i Madrid.

 

 

A google translate for my english-speaking friends:

Madrid-located temple mysticism

Debod? An Egyptian temple in Madrid? With something similar to my name? I’m plotting it as today’s definitive goal during my long weekend in Madrid. Quite simply because I love temples. And so-called Dislocations – significant objects that are moved from one place to another and gain new status.

Initiation

I approach the temple’s courtyard with slow steps. These are sacred things from the time when Osiris, Isis and Horus made up the Holy Trinity. The courtyard is the size of a football field and the grass in the small plain. Beyond the shady trees we can glimpse the spires of the royal palace.

An Egyptian temple complex on a beautiful hill in Madrid

It feels familiar. Maybe not so strange, since only six months ago I traveled along the Nile and visited temple after temple. They claim their own choreography, the temples; you go from courtyard to courtyard after courtyard towards the innermost, sacred sanctuary. A small distance that mirrors the soul’s journey towards the cosmos. These were buildings for initiation into the great mysteries – those that deal with life and death – in a symbolic sense.

The holiest

At the same time, they have a completely different character, the temples, and this exiled structure from Nubia was dedicated to Amun and Isis – the queen of all creation. She gave me one of the finest experiences during my Egypt trip. In her own temple near the Aswan dam, we were led around the back way, as the original apprentices had to purify themselves in the Nile before they were allowed into the holiest.

Running snake hieroglyphs are supposed to protect the inner sanctum

And so we did just that – but since this Isis temple was partially submerged in water – we could swim around the remains of the old portal while the sun set on one side and the moon rose on the other. Not coincidentally, as the temples down there by the Aswan dam are carefully positioned in relation to the course of the planets. Especially the sun – Ra – who was the supreme deity in ancient Egypt.

The path of the sun

The Egyptians constructed their temples so that the sun hit certain openings at certain times of the day and year. In this way, the priesthood or those who would become priests could achieve healing or enlightenment – depending on what stage they were at. One temple in particular stood out in this respect; Abu Sambel. The three deities who sat in a row in the innermost sanctuary were lit up by the sun only two days a year. When the great Aswan dam was built in the 60s, this temple was also threatened by flooding and it took both people and a lot of money to find a new location with exactly the same effect.

Egyptian temple portal among Madrid’s skyscrapers and palaces.

I don’t know for sure, but perhaps Spain, with its long history of looting temple treasures from Latin America, felt a particular need to make amends. They contributed so much money that Egypt gave them one of the flood-threatened temples as a thank you. And since their capital had an open plain on a hill with a perfect view of both sunrise and sunset, they thanked them profusely for the gift. Which was painstakingly moved stone by stone in 1970.

The Song of the Stones

So while London and Paris have their usurped mummies and obelisks, Madrid can boast a god-given temple complex from Egypt.

Have the stones retained any of the old song from the time when stones could supposedly disintegrate and reassemble under the right frequencies? Yes, I would say so. A gentle laying of hands on the original stones resonates in the palms of my hands.

So there I stood, surrounded by unsuspecting tourists, with a bright sense of connection to times and places far beyond myself. A kind of ethereal extension of the body, you might say.

A perfectly ordinary spring day in Madrid.