Lysende Eksistens mellom Tid og Sted

Anne Katrine Dolven – første norske nålevende kunstner som topper Nasjonalmuseet med en retrospektiv utstilling i Lyshallen – Amasone.

Få kunstnere kan utnytte høyden og bredden i et rom som AK Dolven. Et videoverk strekker seg metervis  langs hele fondveggen, et annet fra gulv til tak. Til sammen tydeliggjør de det evige samspillet mellom det horisontale og vertikale som preger Dolvens kunst – noen ganger helt bokstavelig som i kors; mange ganger som i horisonter og noen ganger som i bratte fjellsider eller stjerneskudd som ser ut til å gå fra jorden og opp.

Ja, og hva så, kan du si , hva har det med meg å gjøre? Det finner du fort ut av om du legger deg ned på redningsteppet på gulvet og betrakter gjengen som forsøker å frakte en kvinne oppover en fjellside med bena først.

Foruroligende vakkert

Det er noe foruroligende vakkert ved verket – selv trodde jeg kunstneren hadde kommet uforvarende over en redningsaksjon på Grønland. Men neida, dette er en gjeng ungdommer fra hele verden som av Dolven har fått i oppdrag å løfte sin venninne opp til toppen. Det er stupbratt og noen av dem har aldri sett snø før.

Like fullt; det du ser er hva du får, hos AK Dolven. Og det er individuelt.

–Jeg vil at folk skal kjenne og føle på sin måte uten kunstfaglige forklaringer å lene seg på, sier hun selv.

For vi har alle et forhold til lys og mørke, tid og sted og ikke minst; redselen for det ukjente. Som gjerne kan finnes i det vi tror vi kjenner.

Uendelig tid

Dolvens duse flater vasker øynene så vi lettere kan erkjenne de miraklene vi daglig omgir oss med .

Hun snur gjerne kamera feil vei og fotograferer sitt eget øye; legger magneter i syrebad for å imitere Nordlysets magnetiske bølger; maler en tulipan i hvitt og lar den umales.

Her kan du få en uendelig følelse av tid som var. Forutsatt at du velger å ta deg tid til å overveldes av disse verkene. For eksempel 400 millioner gamle arktiske marmorskiver med naturmalte «solnedganger» du aldri får se. De er naglet inntil hverandre.

Amasonens bryst

Tid til å lide med Amasonen, som frivillig kastrerte et bryst for å skyte bedre og dermed overleve  – opp mot dagens kvinner som ofrer et bryst for å overleve kreft.

Tid til å la deg forhekse av Kysset – to svartkledte mennesker projisert inne i en lecablokk av et bur med intens house musikk – en av Dolvens mange referanser til Munch som gir oss denne svimlende tvisten på tid og rom.

Tid til å lulle deg inn i snøstormen; kjempe sammen med de malplasserte ungdommene mot naturkreftene. Og i lys av dette, fundere over landskapstradisjonen i norsk kunst, fra Peder Balke til Anna Eva Bergman og Marianne Heske frem til Dolvens tilsynelatende amputerte kvinnekropp som studerer horisonten omtrent der Nesoddbåten legger til. Husk å gå ut på terrassen!

Tid som Materiale

–Jeg er opptatt av Tid som materiale, og hvordan tiden jobber med Materialet. Jeg lytter meg alltid frem til dette før jeg utfører en ide, sier Dolven, mens håret blåser i retning den utviste Rådhusklokken som nå står foran Rådhuset og runger med sin ensomme falsett, hvis du trykker på pedalen.

Ting tar den tiden det tar. enten det gjelder lengden på en filmrull eller en soloppgang. Det har Dolven respekt for. Og det får vi også , etter noen timer i hennes retrospektive univers.

For å si det med kurator Ann Gallagher : Dette er et prosjekt der et vidtfavnende fokus på samtiden smelter sammen med en intuitiv bevissthet om naturkreftene.

Amen til det.

 

Saken er tidligere publisert i fretta.no