Louis Vuitton gir tilbake noen av veskepengene
Lyden av vannet som springer ned den gigantiske trappen til underetasjen er helt gratis. Synet av den himmelstrebende stålblomsten av en bygning like så.
Og for bare 140 kroner trer du inn i Fondation Louis Vuitton kunstmuseum i Bois de Boulogne og møtes av en annen, omtrent ti meter høy stålblomst. Sånn bare for å understreke overskuddet i denne pengebingen av et showroom for kunst i verdensklasse.
Murakami
Jeg har nytt Takashi Murakami i Los Angeles og Oslo, men her i Paris kan jeg bade i hans grotesk/naive univers som aldri før. Det ekstremt maximalistiske geniet har fått en hel etasje å utfolde seg på.
Jeg fniser av hans tegnefilmer, fryder meg over den intense regnbuen av lakkblanke farger i maleriene og overveldes av hans dødsscenarier .
Kaotisk arkitektur
Godt da, og kunne gå ut i den friske vinden, på toppen av dette kunstverket av en bygning og nyte Frank Gehrys kaotiske arkitektur. Stålbjelker, skruer og treverk er skrudd sammen som om en mindre implodering har funnet sted og ingeniørene har løpt etter og forsøkt å holde det hele sammen.
Et slags oppstykket monument over en digital tid der ingenting lenger henger på greip.
Slik det med all verdens tydelighet gjør i Pompidou-senteret, dekonstruksjonens høyborg. Der den analoge tidsalder står frem med sitt indre, aldrende liv. Rettlinjet, uskjønt og tja, interessant på sitt beste.
Her er det vakkert. Foruroligende, ja. Men vakkert. Som den utstoppede hesten som henger ned fra taket. De avkuttede bena til Michelangelos David -statue og 3D filmen som gir trær og planter skremmende liv.
Her er ren, metafysisk skjønnhet i form av moderne klassikere som Mathew Barney, Gerhard Richter og Yves Klein. Men også helt nye verk fra 2010-tallet med en hyggelig overvekt av kvinnelige kunstnere jeg ikke har hørt om før.
Og verkene understrekes med perfekt lys og masse rom, så mye at selv for meg kjente verk som Mathew Barneys bronseskulptur og Pierre Huyghes flytende sten gjør et nytt og forsterket inntrykk.
I takt med verden
Au Diapason du Monde er tittelen på dette utvalget fra FLVs enorme kunstsamling. Det oversettes med noe sånt som I takt med Verden . Og det er akkurat slik man føler seg, der man utforsker verdenskunsten over tre etasjer.
Videokunsten er blitt 3dimensjonal (briller utdeles ved inngangen), de søte kattungene ved Davids føtter er matet ut av en 3Dprinter og apekatten i utstillingens hovedverk har fått masken, parykken og skjørtet til en liten pike.
En slags biologitime
Hva har skjedd med oss siden Antikkens skjønne idealer rådet? Må vi gå mot det dyriske for å overprøve programmeringen av menneskelige egenskaper? Er en verden uten mennesker der ren materie hersker å foretrekke?
The human factor er i støpeskjeen på Fondation Louis Vuitton og det er liv laga.
Synker du helt ned i kjelleren, kan du gjenoppdage deg selv i multiplisert utgave via Olafur Eliassons installasjon av noen søyleganger.
Antageligvis pakket inn i arkitekturen, slik hans lysvegg i Den Norske Operaen er det. Jeg liker i alle fall tanken på at noe er sånn nogenlunde konstant.