Livet er kort, så lev det!

Fullmånen har såvidt forsvunnet bak horisonten. Jeg  har lagt fra meg telefonen med den skrikende nyheten. Hun ligger rett ned i gaten, den drepte kvinnen, nettopp der jeg pleier å gå min raske morgentur ned til Frognerstranda. Hun har akkurat blødd i hjel etter fem skudd. Fem skudd fyrt av på kloss hold. En ren henrettelse.

Jeg sitter som støpt fast i stolen, orker så vidt løfte kaffekoppen. Tankene raser gjennom hodet. En terrorhandling? Nei, ingen andre ble skutt. Et narkooppgjør? Med en middelaldrende frognerdame i spissen? Tror ikke det. En pasjons forbrytelse, naturligvis, slike florerer under fullmånen, viser statistikken . I Italia, Frankrike og Spania, naturligvis. Men ikke her!

Men jo. Mannen som skjøt henne blir tatt etter ti minutter, politiet er på åstedet etter tre. Et pent ambassadestrøk har sine fordeler,

Ingen grunn til panikk altså, bare denne udefinerbare sorgen over et menneskeliv som er knust en stille morgen på Frogner.

Du vet hvem det er

Jeg dropper morgenturen, legger meg litt nedpå, faktisk, håper kanskje på en bedre start på denne dagen, setter telefonen på lydløs for stillhetens skyld.

Jeg våkner av at panelet på telefonen blinker. tre venninner har ringt. Jeg ringer den første.

Du vet hvem det er, ikke sant, sier hun innimellom gråten. det er …….!

Nei det visste jeg ikke. Kjenner bare at den første reaksjonen over denne uvirkelige hendelsen drar seg til. Knuten blir til en dump følelsen i magen, kroppen blir om mulig enda slappere. Jeg vet ikke hvordan man fordøyer en sånn nyhet. Dette er en nær venninne av en nær venninne, et nydelig menneske jeg har truffet mange ganger, jeg kan omrisset av hennes fantastiske og tidvis tragiske historie, men hun har liksom ikke angått meg personlig.

En ydmyket mann

Nå gjør hun det. Alle gangene jeg har truffet henne i selskaper, i mannens begravelse, på gaten, i butikker, står plutselig helt klart for meg. Jeg må ære alle de gangene av liv. Av hennes liv, gjøre det enda mer levende, for henne , som fikk så meningsløst begrenset med tid. Som ble revet bort fra sine to tenåringsdøtre.

For hva? For en prinsippsak! En pengeaffære! Media har fått ferten av motivet nå, mannen som skjøt skyldte offeret 12 millioner, kvinnen har vært i rettsak med ham i åresvis. Vunnet hver gang , helt opp i høyesterett. Dette er en ydmyket mann, tenker jeg. En desperat mann som ikke ser noen annen utvei enn hevnen, enda han kjenner offeret og hennes status som enke med to tenåringsbarn.  Han har tidligere sonet for vold, han har tilhørt en gjeng der æresbegrepet sitter løst, han har pistol og vet presist hvordan han bruker den.

Så brister det. Han gjør det utenkelige, den grusomme handlingen som aldri kan gjøres om.

Et liv forbi

Jeg sklir lenger ned i sofaen, leter opp offeret på FB, gjør henne levende igjen for en stakket stund. Gleder meg over de glade bildene, de fine menneskene rundt henne, de intelligente og kloke postene hennes. Som om en del av henne visste at dagene var talte.

Livet er kort, så lev det, Ekte kjærlighet er sjelden, så grip den, står det. Og videre : Sinne er skadelig, så la det gå….

Flere av hennes poster bærer akkurat dette budskapet, hun mistet jo sin elskede mann for bare to år siden, hun visste hva hun snakket om. Men en post skiller seg ut: et bilde av 440 par kvinnesko limt til en husfasade i Istanbul. 440 er det antall kvinner som årlig blir myrdet av sine menn i Tyrkia. Denne vanvittige og tildels aksepterte statistikken opprørte henne.

Og hennes aller siste post ? Et vakkert og forventningsfullt bilde av henne selv, med følgende tekst: Nyt hvert øyeblikk!