Gilbert og George og Bodil Fuhr, bodilfuhr.no
KulTur

Levende skulpturer smiler ikke

Helt siden 1969, da de malte ansiktene og stilte seg opp i dress utenfor en museumsutstilling de ikke fikk være med på, har Gilbert og George vært sine egne skulpturer. Minst ti år før «alle» skulle være sitt eget kunstverk på 80-tallet. Skikkelig avantgarde, altså. Men ikke verre enn at folk stimlet sammen og en stor kunstsamler senere insisterte på at dette  banebrytende paret også måtte lage kunst som kunne henge i et galleri.

Gilbert and George and Bodil Fuhr, bodilfuhr.no
Gilbert og George, propert dandert .

Nå, 50 år senere, sitter de like pent dresset og skulpturelt dandert i to hvite stoler på Astrup Fearnley museet. En proper innpakning med visuelt  Tourettes syndrom, kan du si, men bare når de opptrer i sine egne bilder. Og det gjør de hele tiden. Enten i helfigur med anus sånn omtrent midt i det gyldne snitt, eller i form av et ansikt, omgitt av peniser eller egne kroppsvæsker. Gjerne omgitt av kors og andre undertrykkende religiøse symboler de som homofile menn , har opplevd sterkere enn andre.

gilbert og George, Bodil Fuhr
Spunk money og Bum holes fra 1994.

Denne kombinasjonen av konform estetikk og provoserende innhold, har plassert dem i kunstens førstedivisjon.

Fortsatt provoserende ?

-Men er ikke luften i ferd med å gå ut av provokasjonen, her i Vesten, hvor transkjønnethet er den nye problematikken og folk flest er areligiøse? Slik kommer vi i skade for å spørre, siden de står der på gulvet, rett fremfor oss med alle penisene i bakgrunnen og lurer på om noen har noen spørsmål.

gilbert-and-george-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Hipster skjegget fascinerer.

Men da går skulpturstivheten over i det som kan fortone seg som livlig opprørthet, for er jeg ikke klar over hvilken verden vi lever i ? Med undertrykkelse av homofile i store deler av verden?

Nå har ikke Gilbert og George utstillinger i denne delen av verden, men de bor i Fournier Street i East London, og det er praktisk talt hele verden, kan de fortelle. Der har de en moske i den ene enden av gaten og en synagoge i den andre. Og fordi det er et fattig nabolag, har innvandrere fra hele verden anledning til å bosette seg der.

Gilbert-George-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Fine dresser og faste rutiner er G&G signaturer

Men Gilbert og George blir. Som levende skulpturer har de så faste rutiner at den mest innbitte småborger kunne rødme av skam . De står opp klokken seks hver morgen, leser aviser og gjør sitt toalett før de spaserer ut klokken syv for å spise frokost på nabolagsrestauranten. Den samme de har spist alle måltider på i tredve år.

Spiser alltid ute

De har ikke mat hjemme, det ville ta for mye av deres kostbare, kunstneriske tid, de er et sjeldent produktivt kunstnerpar og de har bare en eneste assistent, som hjelper dem med sosiale medier og slikt. For publisering av kunsten er like viktig som skapelsen av den for denne duoen.  Og på en måte publiserer de hver dag, bare i måten de lever på.

Gilbert-George-bodilfuhr.no
Provoserende – i bilde og tekst.

-Vi har den samme adressen som alltid, det samme telefonnummeret. Det er til og med trykket på flere av bildene våre. Likevel er det ingen som ringer, ingen som kommer på besøk! sier George, som overrasker med humoristisk sans

En god begynnelse er uansett The Great Exhibition på Astrup Fearnley, der de i samarbeid med museet i Arles, Reykjavik og Moderna Museet i Stockholm, presenterer den største mønstringen av duoen hittil.

Bethnal Green fra 2013.

Og her, i gjentagelsen av de mange små rammene, ser man det store bildet. Storartet, frastøtende, tiltrekkende, vakkert, overtydelig – eller kanskje ikke.

For nettopp i gjentagelsen, den trofaste, manierte gjentagelsen G&G har viet sitt liv til, kan man skimte et nytt bilde, en skulptur i sitt indre landskap man tidligere har gått rett forbi.

Legg inn en kommentar