nationaltheatret-faust-mads-ousdal-bodil-fuhr

La oss snakke om Faust! Så hvorfor gjør vi ikke det?

Så spennende! Jeg hadde gledet meg til denne forestillingenpå Nationaltheatret; en utagerende islandsk regissør går løs på Goethes klassiker, med Mads Ousdal i hovedrollen!

Goethes Faust bygger på en middelaldersk myte om en doktor Johan Faust, som selger sin sjel til djevelen for å få overnaturlige evner. Den første teksten om mannen er fra 1587 – på den tiden hekser og andre kjettere ble brent på bålet for manglende retttroenhet.

Lengsel etter kunnskap

I Goethes versjon fra tidlig 1800-tallet vil hovedpersonen doktor Faust utforske tilværelsens gåter. Han blir dratt mellom Satans sendebud Mefistofeles og den uskyldige Gretchen, som han igjen driver til barnemord og fengsel. Verket har blitt beskrevet som «et av de fremste verk som er skrevet om menneskelige ambisjoner, lengselen etter å vite, se og oppleve mer enn det som kan rommes i et kort liv» skriver Wikipedia.

faust-nationaltheatret-bodil-fuhr
En visuell fest med så mye mål og mening at jeg mistet oversikten.

Greit å vite før man utsetter seg for denne kakafonien av en maratonforestilling, der Faust fremstilles som en pedofil mannssjåvinist av verste sort. Så mange umotiverte påfunn er stablet sammen og tværet ut til det kjedsommelige at man kan bli opprørt bare over denne sløsingen med talent og ressurser.

Død over Faust

Når det i tillegg viser seg at hensikten ikke er å snakke om Faust, «som har utspilt sin rolle, i likhet med Patriarkatet» ifølge programerklæringen, men å lage en skikkelig avskjedsfest, ja, så er tragedien et faktum.

I alle fall når du lager et party som først og fremst er morsomt for dem som er med. Vi andre blir sittende som store spørsmålstegn og lure på hva han egentlig prøver å si, denne Thorleifur Ørn Arnarsson og hans dramatikerkompanjong Mikael Torfason.

Med mindre du liker rett fra levra-teater etter en slags 52-plukk-opp-metode der hensikten, ikke er å snakke om Faust, men å belyse mannsrollens traurige kår.

faust-nationaltheatret-bodil-fuhr
Dette sjarmerende trekløveret har hovedrollen i Faust. Marika Enstad, Petronella Barker og Kjersti Tveterås.

Det dramatiske faktum at Faust ender opp med å forføre en 14-åring er gjort til hovedtema i denne forestillingen. Langt uti det parodiske med Elvis som en slags Faust figur ! Han forelsket seg jo i en 14-åring, som han senere giftet seg med.

De store eksistensielle problemene som rir vår tid behandles med en og annen slogan på veggtavlen – ensomhet, meningsløshet, kjønnsidentitet. Men det har ingenting med Fausts grunnleggende identitetskonflikt å gjøre; Hvor mye makt over seg selv har et menneske som er skapt i Guds bilde?

Visuell voldtekt

Einarsson bruker meta-på-meta-knep for å aktualisere Faust, blant annet ved å la skuespillerne med jevne mellomrom «bli seg selv» enten ved å stoppe opp og kommentere handlingen, eller bedrive sceneskift for åpen scene. Takk Gud for at de i alle fall beholdt klærne på, jeg trives ikke med å stirre rett inn i et kjønnsorgan når jeg er på teater.

Til gjengjeldt blir jeg visuelt voldtatt av noen gruppesexscener som fungerer ubehagelig realistisk på videoskjermene, selv om man vet at skuespillerne har på seg nakenkostymer – og at det er kvinner som har fått tildelt penisen.

nationaltheatret-faust-bodil-fuhr
Hvorfor ikke la mannen føde barna? Så blir det kanskje orden på det?

Det siste skal liksom forsvare det feministiske perspektivet, som visstnok er et viktig anliggende for regissør Arnarsson. Men hadde jeg ikke visst dette på forhånd, ville jeg trodd han var en slags Jordan Peterson uten særskilt intelligens. En nymaskulinist som syns det er urettferdig at Gud har latt kvinnen føde sitt barn i smerte. Det rammer jo oss alle.

Da hadde det tross alt vært bedre om menn fødte barn, slik sjøhester og andre undervannsdyr gjør det, noe vi fikk demonstrert i en gigantisk videosekvens. Den eneste scenen som virkelig dro meg inn i det magiske teateruniverset jeg hadde forventet av dette stykket.

Ja, la oss snakke om Faust. Men ikke la Mads Ousdal stå på sidelinjen og spille bassgitar. Og stram inn de scenene som faktisk er både morsomme og rørende, før de mister sin kraft.

Kill your darlings. Og la Faust leve.

2 comments

  1. Leste Phillip Marlowe «Faustus» original ved college i London – vet det meste om Goethes version og sist Thoas Mann «Dr Faustus (+filmen) og gremmes over din beskrivelse av forestillingen !! La vær å gå – til alle dine følgere ! Ingrid Birkeland !, husker du meg fra Aftenposten om oss gamle??

    1. Klart jeg husker deg, Ingrid! Og ja, alle som har et nært forhold til den opprinnelige Faust, bør holde seg unna. Eller være rustet:)

Legg inn en kommentar