Kunsten å kle seg
Oslo Runway er vel overstått. Og det er CollectiveOsloFashionArtfestival også. De har nemlig slått seg sammen til Fushion, en ytterligere sammenkobling av kunst og mote. Tidvis svært vellykket, som når Tonje Plur og Michael Olestad presentere sine kolleksjoner. Andre ganger bare gøy, som når FWSS lager feststemning i sin butikklokaler. Og noen ganger litt flaut, som når duoen bak Avenue mener det er kunst nok og ha den mektige Stenersen villaen som bakteppe for en helt ordinær kolleksjon.
For nå handler det ikke bare om å kle seg moteriktig, det skal helst går opp i en høyere dimensjon, i tillegg til å være bærekraftig, økovennlig, unisexuelt, eller asexuelt om du vil. Alternativt langt tilbake til de opprinnelige og kyske kjønnsrollene med viktorianske kjoler til henne og jeans med bukseseler til far.
Og her er Cathrine Hammel den absolutte dronningen. Hun har lenge dratt det lengste økologiske strået, som nå er slått ut i full blomst. Ikke minst i hennes bakhage i Oscarsgte, der noen modeller gravde i den permanente kjøkkenhagen, mens tekstilene blåste friskt rundt de mer stillestående kollegene – litt sånn a la Tsjekovs Kirsebærhagen. (Se toppbildet).
Stoffligheten, dette vesentlige kunstbegrepet, har fått ny moteaktualitet med lag på lag av flagrende gevanter. Ingen serverer dette mer presist enn norsk motes mest begavede nykommer, Tonje Plur. Bakteppet for hennes korte visning var et digitalt tekstil, og den gravidvennlige hardanger-bunaden et av flere utgangspunkt for de forseggjorte tekstilene. Norsk folklore er hennes hovedinspirasjon, og de spikkede grenene a la reinsdyrhorn, kan garantert kåres til sesongens mest originale og tidsriktige statement smykke.
Michael Olestad hadde et vellykket kunst/mote prosjekt i samarbeid med fotografen Jacob Landvik. Fotografier av Olestads kolleksjon var plassert på stoler i en sirkel. Men klærne kom først til sin rett når levende modeller fjernet bildene og satte seg der. En perfekt fushion-performance.
Ren kunstopplevelse
Som ren kunstopplevelse var det takknemlig å oppleve performance artisten Ahmed Umar, en homofil som ble utstøtt fra sin familie i Somalia. Han har gjort lengselen etter og forbitrelsen over sine nære og kjære til en forestilling av de sjeldne.
Bare opplyst av stearinlys sto de der, leirskulpturne han lager på løpende bånd, slik at tilskuerne kan plukke dem opp og forme dem videre i sitt bilde. Kanskje er det noen du elsker, som du vil ta hånd om, bokstavelig talt, og sørge for. Eller noen som har såret deg, noen du vil legge langt bak deg, som du kan knuse i tusen biter når leiren er blitt hard nok.
Mistet motet
Vakkert med en real kunstpause innimellom alle inntrykkene, var det i alle fall. For moten, den har mistet motet oppi alle de politisk korrekte direktivene . Ikke til å undres over, når et av direktivene går ut på å kjøpe færre klær. Da bør jo det vi ender opp med, være så nøytralt og holdbart som mulig
Passer fint for oss voksne. Så kan vi heller gøye oss med sko og vesker, eller spikke oss et statementsmykke fra Hardangervidda, alternativt nabolaget . Det bør jo helst være kortreist.