Kjerringråd nr 1 : Pass munnen !

Endorfinene danser i blodet, jeg har trent hardt og ser lyst på det meste.

I motsetning til damene i parkeringshuset, som venter på at jeg skal rygge ut, så de endelig kan få en plass. Det regner, sludder nesten, helt inn i det mørkegrå parkeringshuset.

En dame med steingrått hår og mørkeblå Mercedes av den seriøse direktørtypen, har allerede fått plass -ved siden av min lille Audi, som nå får seg en dytt av døren hennes.

-Det er jammen meg trangt om plassen her, sier hun med et smil, da hun skjønner det er min bil hun skumper borti.

Jeg lar det passere, fordi jeg hver eneste dag forsøker å bekjempe mine egne kjerringtendenser, dessuten er hun vel bare litt stresset, man blir fort det når man skal rekke en treningstime.

Damen tar sin gode tid

Men ikke denne damen. Hun blir stående og sperre veien mellom de to bilene, selv om hun har låst sin egen så Mercedesen lyser opp som et omreisende Tivoli. Vanskelig å gå glipp av.

Men man kan aldri være for sikker; nå trykker hun igjen og titter inn i bilen, for liksom å teste om låsen på bilen virker. Eller noe sånt. Hun har mye som skal være i orden, denne damen.

Da er det ikke så nøye at hun fortsatt står der og sperrer veien til min bildør så jeg ikke får kjørt ut og overlatt plassen til en av dem som venter.

Jeg er fortsatt høy på endorfiner og ganske sikker på at jeg holder en lett og munter tone da jeg nevner, at man faktisk ikke må se inn i bilen for å sjekke om fjernlåsen virker.

Men POFFF!!! der springer hennes merverdikomplekser ut som en gigantisk airbag; Hunn har tross alt kjørt Mercedes hele veien fra Bygdø og lar seg ikke pille på nesen av en svett Audi-sjåfør, altså meg.

Og dessuten; Hun måtte da få gjøre hva hun ville med sin egen bil, jeg hadde vel mer enn nok med min egen, hadde jeg ikke?

Nå kaster hun et nedlatende blikk på min lille, grå, småmøkkete Audi, mens hun fortsatt sperrer veien.

Ja, tenk, jeg har det. Jeg foretrekker faktisk en liten bil til bykjøring, jeg er glad jeg slipper en svær gubbebil av en Mercedes, med mindre jeg er i Los Angeles. Og der får jeg låne en når det trengs.

Men det sier jeg ikke, jeg har jo trent, så selv om Zen-kvoten min synger på siste verset,  nøyer jeg meg med å påpeke at jeg bare prøver å ta hensyn til de to som venter på min parkeringsplass. Litt hastverk er noen ganger på sin plass.

Nå snur den steingråhårede seg og vinker til damene i bilen. De er tydeligvis venninner og vant til treg og selvopptatt oppførsel på parkeringsplassen. Ikkeno’ stress, med andre ord.

Det var bare meg.

Kjæringråd nr 1

Jada, jeg er utålmodig. Altfor utålmodig. Men denne gangen kan jeg trøste meg med at jeg forble rolig og faktisk hadde andres beste som motivasjon. Likevel,  jeg skulle tatt høyde for Kjæringråd nr 1:

Pass munnen din! Tenk deg i alle fall godt om før du irettesetter vilt fremmede mennesker. Det er ikke din oppgave å oppdra dem, selv om det er fristende.  Fei for din egen dør hvis du vil gjøre verden til et bedre sted.