Den kinesiske sommeren sett fra hele verden
Som en gigantisk retro reklame for Solo, slår den mot deg; plakaten med alle de kinesiske kunstnernavnene du kan gjøre deg kjent med på Astrup Fearnley museet denne sommeren.
Produktiv spenning
Men så er det slutt på den kinesiske følelsen, for å si det sånn. Her blir du nennsomt minnet om alt fra kruttsterke mystikere i Skottland til forgagne sivilisasjoner i Roma, og ikke minst; flyktningekatastrofen i Middelhavet. En produktiv spenning mellom tradisjon og modernitet, som det så presist formuleres i programmet.
I rommet med sjøutsikt er veggene bokstavelig talt tapetsert med tegnede striper a la greske krukkedekorasjoner og tegneserier.
En dekorativ tragedie
Fortellinger om migrasjon, flukt og desperasjon siden tidenes morgen danner et dekorativt bakteppe. Stabler med stivnede livredningsbøyer i marmor på det matte tregulvet, speiler den avmålte holdningen vi i Vesten har til flyktningekrisen. Dette er noe vi leser om i avisen mens vi nyter havutsikten.
Menneskerettighetsforkjemperen Ai Weiwei med sin tydelige symbolikk representerer den første generasjonen av moderne kinesiske kunstnere på Astrup Fearnley museet. De fleste av dem har etablert seg i forskjellige utland.
Systemkritikk, neitakk!
De yngste, født etter 1970, foretrekker å bli boende i det mektige hjemlandet, der man gjerne må demonstrere og opponere, så lenge man ikke bedriver systemkritikk.
Dessuten er kinesiske billedkunstnere, som utgjør en spektakulær kunstscene, mindre overvåket enn forfattere og filmkunstnere, i følge museumsdirektør Gunnar Kvaran.
Lagvis symbolspråk
Der 50-talls-generasjonen uttrykker seg i lagvis symbolspråk med portretter av mystikere , skapt av blekk og kontrollerte kruttekplosjoner, eller en naturtro kopi av Colosseum, gjennomplantet med grønne vekster, tar den yngre generasjonen en real virkelighetsflukt via en avatar i et nettspill.
Her kan publikum gå backstage og delta i det nokså gammeldagse spillet. Men det er jo ti år gammelt og dessuten ikke i nærheten så morsom som å legge seg ned midt imellom Tv-skjermene og nyte Cao Feis avatar på virtuell reise i Wonderland fra 2007.
På tvers av kulturer
Mer interessant , for meg i allefall, er Hu Xiangqians utforskning av tid, identitet og hukommelse. Så enkle og så symboltunge er hans arbeider, at det gir den deilige følelsen av forståelse og mening på tvers av kultur og tidsepoker.
Videoen av hvite isopor-skyskrapere som vugger på sjøen er umiddelbar vakker og urovekkende på samme tid.
Langt fra den eksistensielle angsten, men mer lekent provoserende er hans jevnaldrende kollega Xu Zhen, som mixer media så ekstremt at du tror det er minst tre forskjellige kunstnere.
Jeepen, som snurrer rundt omringet av diverse props på plattformen, har kunsteren kjørt til diverse grenseområder og startet «en krig» ved å plassere ut leketanks og plastgranater – og dokumentert det, selvfølgelig. Veien er lang til tøycollagen «med fryktinngydende» tiger.
Colosseum som drivhus
Her, fra mezzaninen i annen etasje, er veien akkurat passe lang til Huang Yong Pings «Colosseum». Et gigantverk som måtte pakkes ut av 84 kjempekartonger og beplantes i henhold til instruksjoner.
Her er det mange nivåer av mening og opplevelse. Verket ble opprinnelig vist sammen med en terracotta utgave av Pentagon, en symbolsk maktarena som vel også en dag vil fungere best som museumsgjenstand eller blomsterpotte. Verket vannes hver morgen og avgir en jordnær og forfriskende duft.
Litt som et kinesisk sommerregn, kan man tenke seg. Veldig langt ute på landet. Der luften lar seg puste inn.