Kardemomme-kirke med musikalsk takhøyde

En engel tråkker nærmest ut i løse luften, med basunen lett slengt til siden. Helt på kanten. Som The Fool i Tarot-stokken, eller programmet i Risør kammermusikkfestival. For her tøyes programmet helt tilbake til joiken, via Grieg og Dvorak til improvisert jazz.

Intet kammermusikalsk skal være deg fremmed når dette kalaset er over!

Det bør jo helst være litt morsomt også innimellom, når sjelen til stadighet skal strykes til fingerspissene av ømme fioliner; så lyrisk at selv den balansesikre engelen kunne falle ned fra prekestolen i vakre Risør kirke.

Det sørger Nord Europas eneste professor i joik, Frode Fjellheim for, der han står foran altertavlen og maler ut en inspirert velkomsttale med hele kroppen. På joikemåten, altså.

Kammermusikkfesten er i gang og folkemusikken, som skal prege hele årets festival frem til avslutningen søndag, har satt den opprinnelige tonen.

Men herfra går det mange veier. Ikke minst via Grieg, som vi får presentert i original versus jazzet utgave, takket være Christian Eggen og David Gordon som bytter på pianokrakken. Det lekende mennesket er i gang!

I noe mer regissert utgave, når tre gratier setter seg til med sine strykeinstrumenter og fremfører Intermezzo av Zoltan Kodály, en ungarsk komponist som høstet like ivrig fra folkemusikken som Edvard Grieg, men som altså blir holdt innenfor notearket denne gangen.

Marcus Paus + Anne Frank

Men vi skal helt frem til vår tid, også i det klassiske repertoaret, med den selverklærte antimodernisten Marcus Paus`vakre monumentalverk basert på tekster fra Anne Franks dagbok.

Risør kammermusikkfest strekker altså i sitt 28ende år sin musikalske horisont så langt den rekker. Etter så mange år fant ledelsen det naturlig å utvide begrepet Kammermusikk, som jo simpelthen betyr musikk for små rom.

Det syndes det mot allerede første kvelden, da Det Norske Jentekor, 110 jenter på det meste, toger og toger inn i den lille Kardemomme-kirken og sprer seg fra altertavle til galleri til sideskip.

Før Facebook: Laling!

Her skal det lales, en blanding av roping og sang, nært beslektet med lokken. Men der sistnevnte brukes for å lokke dyra, ble lalingen brukt for å gi seg til kjenne overfor andre mennesker over store avstander. Eller lokke dem til seg. Slik kan man i alle fall tolke denne versjone. Bare hør her:

Senere på kvelden går vi ut under åpen himmel, i Buvika, der baren er åpen og kokker fra Feinschmecker står klar ved utegrillen.

Velblåst mesterklasse

Stemningen er akkurat passe høy når vi tar med klappstolen inn i et gammelt lagerlokale og Tine Thing Helseth og visstnok «verdens beste klassiske saxofonist» Amy Dickson tar med sine mesterklasse-elever og skaper musikalsk magi av det overraskende slaget. Som når Tine Thing synger Charlie Chaplins «Smile».

Da, etter slik å ha tøyd kammermusikk-begrepet til det ytterste, kjennes det dagen etter veldig riktig å komme hjem til de små rom hos Oddvar i Prestegata, selv om han ikke bor der lenger. Den gamle konsulboligen er blitt en del av «Det lille hotell», et særlig sjarmerende hotellkonsept, fordelt på mange, små leiligheter i den vakre trehusbyen.

Aktiver joikemuskelen!

Og selv om festivalen bare er i sin spede begynnelse, er det i alle fall for meg en perfekt avrunding med den muntre professor Fjellheim, som nå, lett tilbakelent over Cembaloen, gir publikum en joikeleksjon. Jeg skal spare deg for resultatet, men la meg si det slik; Det gjelder å aktivere joikemuskelen. Og den sitter nederst i magen et sted.

PS

Når dette leses er festivalens superstjerne, den eminente Bach-tolkeren Christian Tetzlaff kommet til byen. Han er selv veldig begeistret for, «Die Wenche» som han gjerne ville ha med på laget.

Så når Det Norske Blåseensemble og Madame Myhre kommer til Stangholmen i morgen kveld, skal de blåse kammermusikken til himmels . Eller en lang marsj, om du vil.