Jordens skjelvende sang

Miljøbevisst sier folk, og tenker mest på dem som vil redde kloden fra overforbruk og forurensning. Det vil jeg også, men jeg vil mer. Jeg vil kjenne Jordens Sang under føttene – den kraften som gir liv til store eiketrær og små jordbær. Helst på hellige steder der energien er følbar for den som er mottagelig for sånt.

Sangen til Jorden

Det er mange tiår siden, men bare timer før jeg skulle på Gustav Mahlers Sangen til Jorden på Konserthuset. I hysterisk blå mars-sol og stormende vind dro jeg ut til Paradisbukta for å rense hodet og finne litt fred på på en øde strand.

Og ja, der kjente jeg jorden så det sang. En mann – en veldig flott mann – og hans hund – en aldeles praktfull hund – dukket opp i synsfeltet. Jeg skjønte umiddelbart , der jeg satt på en trebenk og skrev dikt, at her gjaldt det å komme seg unna om jeg ville beholde sjelefreden.

Jeg reiste meg fort og etter noen forsøksvis verdige skritt – jeg kjente jo at han betraktet meg – tok jeg rett og slett av. Jeg ble helt vektløs og løp som en fjær over det knudrete kystlandskapet.

Subtile spørsmål

Siden har jeg studert slike merkelige fenomen nærmere og det er visst slett ikke uvanlig at man kan transcendere – altså gå over i en fjærlett utgave av seg selv – på den måten. Men jeg har ikke opplevd noe i nærheten siden. Kanskje fordi jeg er mer opptatt av å lande på denne jorda – stå helt stille og ta inn den skaperkraften som er særlig merkbar på noen av jorden helligste steder. Hvilke hemmeligheter bærer de på? Hva kan jeg erfare hvis jeg lytter med hele kroppen?

Etter alle disse årene – i livets tredje akt – føler jeg meg klar for denslags subtile spørsmål. Derfor har jeg som mitt senior prosjekt en årlig reise til et hellig sted som kan gi meg informasjon om slikt. Nå sist Irland.

Drøm om Irland

Det begynte med en klar og tydelig drøm. En vidunderlig drøm for igjen, mange tiår siden , der jeg seilte avsted mellom smaragdgrønne irske bakketopper, som en slak berg-og dalbane. Min røde kappe bredte seg utover, edle stener var spredt rundt i bakken og jeg var fylt av en overveldende glede.

Dette er det fineste jeg har opplevd, tenkte jeg da jeg våknet; Jeg må jo til Irland!

Det har imidlertid tatt sin tid og når jeg i sommer meldte meg på en slags mystery tour for hellige steder i Irland, hadde jeg glemt drømmen. Inntil jeg satt der med mine medreisende og skulle fortelle hvorfor jeg valgte akkurat Irland. Da kunne Amita, sjefen for det hele, fortelle at St Brigid – Irlands kvinnelige motstykke til St Patrick, i følge myten hadde en rød kappe som hun feide over det grønne landet med og dermed gjorde det til sin eiendom.

Heksedronningens trone

Dette besynderlige sammentreffet gjorde ikke reisen mindre interessant for meg,  så i mitt stille sinn, der vi dro fra hellig kilde til hellig kilde som visstnok bar denne Brigids helbredende signatur, begynte jeg å lete etter «mitt» landskap.

Likevel ble jeg overrasket da jeg – en særlig våt og vindblåst dag – på vei opp til the Witches Hill – kjente jeg meg igjen; Dette var mitt landskap! Hadde det ikke vært så klissvått ville jeg kaster meg ned på magen i en kjærlig omfavnelse. Men det var ikke nødvendig. Helt oppe på toppen med 360 graders utsikt og saftsusende vind – tronet heksedronningens egen stensolide trone. En ganske anderledes benk enn nevnte trebenk i Paradisbukta.

Klodens kraft

Og denne gangen løp jeg ikke. Jeg klatret opp langs steinrøysa, satte meg til og ropte mitt ønske ut til hele verden – for det kan man gjøre når man sitter så sentralt plassert i en magisk verden.

Og da kjente jeg den. Kraften fra denne urgamle stenen som har huset hekser og andre overnaturlige vesener i århundreder fordi den står akkurat der den står. På et hellig sted på jorden som minner oss om at denne kloden mener alvor. Den kan gi oss alt vi virkelig trenger, men like gjerne sluke oss rå, knuse oss flate eller rive oss i stykker. Om vi ikke tar oss sammen og viser respekt i en samstemt Sang til Jorden.