Jakten på den perfekte marmorplaten

Marrmor, du må jo ha marrmorplate, Boddil! Min islandske venninne, er av den overbevisende typen. Det er noe med dette stadige trykket på første stavelse som liksom avgjør alt.

Men jeg kan ikke bare skylde på henne for at jeg nå befinner meg i et stenlandskap, der hvert skritt jeg tar, gjør meg mer og mer usikker. For jeg vil gjerne ha en marmorert benkeplate, men den kaldhvite carreramarmoren med grå regnværsflekker, er ikke noe for meg.  Jeg vil ha en lysebrun marmorplate med litt sånn Jan Groth aktige streker på tvers. Ren kunst på stengrunn. Det er bare så veldig vanskelig å oppdrive.

Men hvit marmor er veldig tidsriktig , da. Annethvert interiørmagasin har en carreraplate på forsiden. Operaen i Bjørvika har lenge vist vei og nå kommer sukkerbiten på toppen av det nye Nasjonalgalleriet. Ti gigantiske stenplater står klare ute hos Ellinggard, en stenhandler ytterst ute på Alnabru. Bare det å komme seg helt ut dit, med en  googleguide som sier: sving mot nordøst, som om jeg skulle vite hvor det var, er en prøvelse.

Og til tross for en stor mengde sten og en stappfull katalog av forskjellige stentyper, ser jeg ingen lysebrun sten med hvite og rosa striper, den svinedyre typen jeg har sett både hos Fired Earth, Boffi og Expo Nova. Jan Groth må ha gått lenge hvis det var i naturen han fant inspirasjon til sine organiske streker over sort bunn.

Alle platene de marmorhandlerne jeg hittil har oppsøkt kan by på, er noe sølepyttfargede greier oversstrødd med et kaotisk spindelvev-mønster. Og uansett hva de skal levere, vil det ta fra 4 -8 uker. Da går hele logistikken min i vasken. Hverken den eller kokeplate kan monteres før benkeplaten er på.

-Hvorfor  drar du ikke bare ut til Stenprosjekt på Fossum? Der har de masse fine plater som kan leveres på 2-3 dager.

Min mrs-fix-it-all-venninne Hilde kommer meg igjen til unnsetning. Men kan det være mulig ? Så rask levering? Stenprosjekt kan bli min redning. Må bli min redning. Logistikken er i ferd med å gå opp i limingen. Og det er jeg også.

Showrommet på Røa er stengt. Heldigvis, faktisk. For nå kommer jeg rett til lageret, langt inne på trelast-tomten til Løvenskiold.

Her er det tre og stein – naturens vakre flater som gjelder. Ikke minst oppe på det gamle fjøset der Stenprosjekt har spredt sine skatter mellom gummibatonger av den solide sorten. En tre ganger tre meter marmorplate kan veie oppimot et halvt tonn.

Store deler av den mektigheten skal ligge oppå mitt IKEA-skrog, som min byggeleder har erklært «ubrukelig».

Hvordan skal dette gå? Jeg villl ha marmorplate!

Men først må jeg finne den rette.

 

Det er i alle fall ikke utvalget det står på her på Fossum. Hundrevis av  marmorplater er linet opp – noen smaragdgrønne og så vakre at jeg nesten vil ha det i stedet – andre krystallhvite eller sølepyttbrune.

Nei, nei.nei.

Men så, omtrent midt på,  hviler en sten etter mitt hjerte. En Armani, hva ellers.

-Nei, sorry, den kan jeg ikke selge, den er booket av Fired Earth.

Den ved siden av, da? Den er jo også vakker?

-Den er for svak. Den kommer til å brekke når vi skjærer i den. Ikke sjans.

Hjelp. Hva gjør jeg nå?

Armani-pris

Legger inn støtet. Overtaler, tigger og ber. Om akkurat den stenen. Det er  den eneste jeg vil ha.

Og det virker!  Armani-platen blir min, til en Armanipris, naturligvis, det er ikke det rimeligste valget.

Nå spørs det om han kan levere på tid også. Det spørs veldig. Det er vinterferie. Stepas, han som skjærer stenen og monterer den, skal reise bort om en uke, Det skal Erling også. Sønnen Herman på 21 holder fortet. Hjelpes meg.

Kanskje best å vente. Men jeg får hverken vask eller kokeplate til å virke før benken er på plass, og da er jeg støkk i min støvete hybeltilværelse.

Et helvete.