Ja, jeg elsker LA. Men hvorfor det?

Da jeg som påtroppende student ankom LA for 18 år siden med fire kofferter og en tenåring , var jeg usikker. Hva var egentlig så stas med denne byen?

Menneskene virket i overkant selvopptatte, de kjørte stort sett rundt i bilene sine, det blåste nokså friskt der nede ved Stillehavet og folk badet jo ikke! De bare satt der og så på horisonten mens en og annen surfer i våtdrakt tråkket uti.

Surfer boy (Foto: Bodil Fuhr)

Det berømte folkelivet på Venice Beach var mer preget av morsomme weirdos enn de fantastiske kroppsbyggerne det reklameres med.

Hollywood-skiltet hang som en forlokkende skyline, langt oppi fjellene, men Hollywood Boulevard var møkkete og like lurvete som nederste del av Karl Johan.

Hvorfor ble jeg forelsket?

Og Rodeo Drive? Kunne like gjerne vært i Milano, der den ender opp i et liksom-pittoresk lite «sydlandsk» platå.

Så hvorfor ble jeg så forelsket i dette stedet? Hvorfor kunne jeg tenke meg å bo her? I alle fall store deler av året?

Venice Weirdos er attraksjonen. Selfie! (Foto: Bodil Fuhr)

Er det fordi man føler seg som midt i en spillefilm der man cruiser rundt under palmetrærne – fortrinnsvis i en cabriolet?

Er det på grunn av Whole Foods? Den økologiske matkjeden som får frukt og grønnsaks-disken til å se ut som en forsmak på Paradiset?

Eller er det fordi man kan støte på alt fra Kim Kardashian på et shopping senter i Sherman Oaks til Mick Jagger på en restaurant på 3d Street?

«Love is sustainable» Indeed. (Foto: Janne Kindberg)

Alt det der er jo gøy, og det er faktisk noe av forklaringen på hvorfor jeg oppsøker denne byen, igjen og igjen, som en landflyktig på jakt etter minner, både virkelige og uvirkelige.

Jeg har jo vært her før!

Den første tiden av mitt studieår klikket de uvirkelige filmminnene fra svart/hvite Sunset Blvd til LA Confidential og Beverly Hills Cop inn og ga en følelse av gjenkjennelse.

Jeg er alltid hjemme i mitt eget drømmeland der jeg kjører fra Santa Monica ved havet, langs Sunset Boulevard hele veien til UCLA, universitetet som prydet annenhver collegegenser i Norge på 80-tallet.

«History is myth». ((Foto: Bodil Fuhr)

Og det er alle de andre også! Vi har noe felles, vi som søker til denne arbeidssomme feriebyen ved Stillehavet. Vi strever etter å realisere drømmen, leve den. Ikke ha den som et uoppnåelig mål i en hverdag fylt av gledesløst slit og strev.

Vennene betyr alt!

Derfor er vennene mine i denne byen så uvurderlige . De jeg har samlet minner med i 18 år. De jeg bor sammen med, ler sammen med, gråter sammen. de som presenterer meg for stadig nye mennesker, for slik er det i LA, folk møtes hele tiden. Og alle skal med. Selvfølgelig. Vi er på denne reisen sammen!

Ingen andre steder i verden gir meg akkurat den følelsen. Hele tiden.

Derfor elsker jeg Los Angeles.

Skater boy (Foto: Bodil Fuhr)

4 comments

  1. Så flotte bilder og tekst!

    1. Tusen takk, Elin! Kanskje du er like glad i byen som meg?:)

  2. En lykke å finne sitt sted på jorden og kjenne at det er akkurat her jeg finner det jeg ikke visste at jeg lette etter. Takk for opplevelsen!

    1. Takk til deg, Johnny! Du har tydeligvis gjort deg lignende erfaringer:)

Legg inn en kommentar