Ja, jeg elsker dette Museet!

Det er storartet, det nye Nasjonalmuseet. Massivt, gedigent, rett og slett overdimensjonert.  Hvorfor føles det da så lunt? Så behagelig hjemmekos, at man liksom kjenner seg omfavnet av de grå skiferveggene, får lyst til å slenge seg ned i de myke sitteplassene og bare hvile øyet?

Mye av grunnen ligger i en lidenskapelig arkitekt, med en helt sjelden evne til å kombinere klassiske, greske prinsipper med spansk modernisme og en nærmest krigersk sans for detaljer. Grunnfjellet i dette horisontale universet på 55000 kvadratmeter dannes av tversoverskåret skifer fra Oppdal. Den er ru, den glitrer og den er god å ta på. Den såkalte materialiteten, altså materialenes struktur, er nøye gjennomtenkt i denne kilometerlange bygningen. En viktig grunn til at vi føler oss så vel i disse omgivelsene.

I tillegg bidrar de lavmælte, horisontale proporsjonene, ment å holde mennesket i sentrum, selv i en kilometerlang bygning som denne. De uendelige flatene er delt opp i 86 rom over to etasjer, og mange av dem henger sammen med åpne dører og lange siktlinjer. Slik får du følelsen av noe uendelig, samtidig som du er trygt innrammet av det absolutte.

Reinsdyrskaller og barnestoler

–Ellers kunne jo folk  få  en følelse av å være på IKEA! Denne mastodonten, er en tredjedel for stor i utgangspunktet, sier en småsint arkitekt Klaus Schuwerk. Han har ikke helt klart å legge kontroversene med museumsledelsen bak seg.

Men hans eget bygg overdøver ham. Fra vi kommer inn i lobbyen, møtes av et massivt veggteppe av reinsdyrskaller, sneiser innom barnestoler i glade primærfarger og går ned i underetasjen med garderober, er vi bergtatt. Vi rekker bare såvidt å snuse på de interaktive rommene, der kunst og vitenskap møtes i scifi-fascinerende  landskap, før vi sluses inn mot auditoriet, der museumsdirektør Karin Hindsbo ønsker velkommen.

-Mennesket i Sentrum, er det overordnede tema for vårt nye museum, sier hun stolt. Og selv om Hindsbo og Schuwerk har hatt sine kontroverser underveis, er de skjønt enig om akkurat dette.

Heldigvis for oss, som forsøksvis skal forsyne oss av denne uendelige mengden med kunstskatter. 5600 gjenstander fra Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Museet for Samtidskunst og Norsk Arkitekturmuseum i samme bygning. Puuuh!

Lysrommet – vårt Parthenon

Så vi starter med å skumme fløten. Tar heisen opp til Lysrommet, arkitektens tenkte Parthenon på toppen av det norske grunnfjellet, der 147 norske kunstnere som adri ble kjøpt inn til Nasjonalmuseet får boltre seg bak tittelen Jeg kaller det kunst . Tanken har vært å trekke til seg publikum mellom 19 og 24 år med denne mildt sagt usammenhengende samlingen. Og samtidig opprettholde det nasjonale fokuset?

God ide, men i praksis er jeg enig med arkitekten, som mener at den franske kunstneren Laure Prouvost, burde åpnet denne marmorvakre ballsalen.  Med sine estetiske, humoristiske og miljøfokuserte verk, tror jeg hun hadde appellert vel så effektivt til denne aldersgruppen. For ikke å snakke om verden forøvrig.

Men sånn er det vel noen ganger, at det overordnede perspektivet tar overhånd. For eksempel i Fredriksen-samlingen, som har fått sitt eget «Søylerom»  i annenetasje.  Her har tanken visstnok vært å presentere kvinnelige kunstnere, blant annet deres uttrykk for abstrakt ekspresjonisme. Men selv nydelige verk av Giorgia O´Keeffe og Louise Bourgeois drukner i garnskulpturen på fondveggen, som i beste fall kan omtales som «morsom».

Penger og Poesi

Never look a gift horse in the mouth, sier de i England. Men her til lands har vi vrengt tanngarden på Fredriksens gavepakke, fordi den overlater kuratorvirksomheten til søstrene Fredriksen i dette ene av museets 86 rom. Mye viktigere for Nasjonalmuseet og oss, er sponsor-samarbeidet med Fredriksen-familien, som gjør museet i  stand til storartede utstillingsprosjekter i fremtiden. Det gleder vi oss til å komme tilbake til.

Men først arkitekten på sitt mest poetiske. Og aggressivt frittalende :

-Arkitekturen forbinder oss med både fortid og fremtid. Det er en slags lettelse for oss dødelige. Hukommelsen er langsom i stein, derfor er det en viktig del av byens historie at også Vestbanen er med og forteller den. Hvis du kaster bort fortiden , har du ingen fremtid. Ta det gamle Nasjonalgalleriet. Hva skjer med det? Hvorfor ikke rive det grusomme Munchmuseet og putte samlingen inn der i stedet?

En løs kanon på dekk, denne Schuwerk. Men alle andre, som helst vil nyte Munch i små porsjoner, mot midnattblå vegger, dempet belysning, og ikke minst et sted å sitte mens du gjør det, kan glede seg til det sakrale Munchrommet. Forhåpentligvis et av de rommene der verkene ikke blir skiftet ut med det første.

Permanent, ikke statisk

Ikke Storebrands generøse gave heller; Sol de Witts strålende veggmaleri, som nå pryder kafeen i mellometasjen. Enda en av arkitektens store forargelser. Kafeen, altså. Hvem vil ha en kafe midt i et museum! Holder det ikke med kafeen nede? Og på terrassen?

Kanskje det, men mye kan skje i dette bygget, som huser 400.000 gjenstander og «bare » viser 6500 av dem under denne åpningen.

-Museet er permanent, men ikke statisk. Norge går nå i bresjen for et felles løft i kunst og installasjonsverdenen, understreker Hindsbo. Ære være denne damen, som har rodd i land et gigantprosjekt og stått i de ondsinnede stormene som til tider har blåst rundt henne.

Han har kanskje tapt noen slag underveis, arkitekt Schuwerk. Men han vant krigen. På vegne av oss alle. Nå gjenstår det bare å nyte de harmoniserende linjene, den innbydende materialiteten, den avdempede akustikken. Og kunsten, naturligvis. Særlig når internasjonale superstjerner som Frida Kahlo, Mark Rothko og Laure Prouvost dukker opp i Lysrommet. Sistnevnte er først ut i november.

Saken er tidligere publisert i obm.no