«Intelligente mennesker kjeder seg aldri»
Min mor var en dame med faste ord og uttrykk for enhver anledning. Så når jeg klaget over at jeg kjedet meg, svarte hun alltid: intelligente mennesker kjeder seg aldri.
Jeg visste jo ikke helt hva intelligent var, men det er det motsatte av å være dum, forklarte min mor. Og dum ville jeg garantert ikke være.
Siden 3-4 års alderen har jeg altså sørget for å ikke kjede meg, det har på mange måter vært mantra for mitt liv. Til og med da sjefredaktøren i Aftenposten i forrige århundrede under ansettelses intervjuet spurte hvorfor jeg ville ble journalist, svarte jeg fordi det er en jobb som aldri vil kjede meg.
Det hadde jeg fullstendig rett i . Proppe meg med prestasjonsangst og solid følelse av utilstrekkelighet, javisst. Men kjedelig? Aldri.
Dumme øyeblikk
Likevel har jeg følt meg usigelig dum opptil flere ganger i løpet av livet, forstå det den som kan.
Kanskje takket være min livlige fantasi? På sitt beste har den tatt meg ut på dagdrømmende reiser jeg aldri ville vært foruten. Men på det verste kan den koke opp paranoide scenarier man helst bør være ekte forfatter for å kunne bruke til noe fornuftig .
Nei, det kan ikke være det. Kanskje de fleste av oss, uavhengig av IQ, har vår dumme øyeblikk? Våre pinlige øyeblikk, våre skamfulle øyeblikk, våre hvorfor i all verden gjorde eller sa jeg akkurat det-øyeblikk. Da er ofte den beste medisinen godteri og skjermtid. La oss leve oss inn i et annet liv som er langt mer tragisk og heltemodig enn vårt eget. For en stakket stund.
Indre liv ute på prøve
I det store og det hele er et rikt indre liv en gave for livet, tenker jeg; alt som skjer utenfor en selv får jo ekstra sterk og noen ganger uventet resonans. Livet blir som en reise i et mer eller mindre underholdende Wonderland. Forutsatt at det finnes pauser og tid til å fylle opp tomrommet da. Wonderland trenger også påfyll. Og det dukker i alle fall ikke opp på kommando.
Men Skjebnens ironi er som kjent uransakelig ; der jeg før måtte bruke både fantasi og kreativ oppfinnsomhet for ikke å kjede meg, må jeg nå bruke solide porsjoner med viljestyrke for å rydde plass til et aldri så lite innholdsløst vakuum. Der kan jeg for eksempel fundere over hvorfor det er to uer i ordet vakuum? Kan det være fordi man trenger en ekstra lang vokal utpust for å få all pusten ut? Et metaforisk onomatepoetikon? Det er jo fantastisk!
Kjedelig og dum?
Sånn kan tankene flyte fritt, bortimot en time, faktisk, før jeg henter meg inn og sørger for å gjøre noe mer fornuftig. Men uttrykket Never a Dull Moment, som før var en kort oppsummering av et interessant og festlig liv, ligner nå mer og mer på en fallitterklæring med farlig tilknytning til en ADHD diagnose og resten av livet på Ritalin.
Som skrivende menneske er man jo velsignet akkurat der. De fleste av oss har lange blyant/neglespisende varianter innimellom en tekst utførelse. Det er et svare strev hver gang.
Kronisk aktivert
Alternativet er likevel verre. Tenk på våre barn og barnebarn! De er så kronisk aktivert at en matpause virker som en ørkenvandring av endeløs gumling, enda så kreativt foreldrene har lagt seg i selen med hjemmebakt brød, majonessmil og hjemmedyrkede grønnsaker levendegjort som et barneteater på 70-tallet.
Jammen godt det finnes mer jordnære foreldre der ute; som forstår at kjedsomhet har sine egen verdi, og derfor setter grenser på skjermbruk, tar vekk telefonen før sengetid og holder ut med barnets klaging og masing om mer TV og annet gøy.
Jeg skulle gjerne hatt en sånn selv. For jeg vil jo fortsatt gjerne fremstå som et «intelligent menneske». Med et rikt indre liv.
Artikkelen er tidligere publisert i obm.no
2 kommentarer
Silja Winther
Spennende refleksjoner, Bodil🙏💖
Bodil Fuhr
Takk, kjære deg. Men litt bekymret blir man jo…