Ingen mann er en øy, men noen har en øy på deling

Andre er så heldige at de er gode venner med disse, slik at de kan komme på besøk og bli noen dager. I sitt eget hus, intet mindre, siden et av øyas fem hus var ledig denne uken.

Men det hadde jo ikke vært noe moro, om det ikke hadde vært et stenkast til i alle fall tre av de andre husene på denne femte generasjons familieøya.

roser-risor-bodil-fuhr
Noen liker seg veldig tett, andre vil ha litt avstand.

Og det er her John Donne kommer inn i bildet med sitt berømte tekst som begynner slik : No man is an island. Den store engelske poeten påpekte på 1600-tallet det new agere etter fattig evne forsøker å formidle i dag; alle mennesker hører sammen. Vi er alle en del av et større kontinent, selv om havet tilsynelatende skiller oss fra hverandre.

Sammen alene

Denne samhørigheten kan ofte være vanskelig å få fornemmelsen av, når man som meg og omtrent halvparten av Oslos befolkning, bor alene. Da våkner man etter å ha breiet seg alene i sengen, går ut på et bad som alltid er ledig og er i grunnen såre fornøyd med det.

trær-natur-øy-john-donne-foto-bodil-fuhr
Alene er vel og bra.

Men morgenkaffen skulle man gjerne delt med noen en solfylt sommerdag med ledige timer.

Da er en 100 mål stor øy med fem store hus og max 12 voksne og 4 barn tingen.  Rikelig med natur og tumleplass, men alltid noen å leke eller virke med.

Bustete god morgen

Heldigvis gjør naturskjønne øyer noe med den urbane trangen til å ha orden på utseende før man ser naboen i øynene. For allerede i lett bustete morgenutgave, tassende over mot utedoen, kan man møte noen – løpende ned mot brygga fra det øverste huset.

natur-øy-foto-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Ragnhild må se langt etter naboen.

Men hva gjør vel det. En enkel tannpuss og et friskt morgenbad senere, er jeg klar for morgenkaffen i Ragnhilds gjestmilde hus.

Kråkestup i stuen

Hun har rullet ut en ekstra yogamatte for å gjøre plass til brorens barnebarn som nå stuper kråker rundt i den romslige stuen.

Bodiiil!!! hviner de henrykt når de ser meg i døren og jeg lover at det må omtrent en velkomst på det nivået til for at jeg skal utsette morgenkaffen i minst ti minutter til og yoge litt rundt på matten, jeg også.

øy-natur-john-donne-foto-bodil-fuhr-bodilfuhr.no
Alle øyer henger sammen med en annen øy.

Men jeg fornemmer kontinentalsokkelen langt der nede i dypet et sted. Og når 7-åringen rigger seg til på magen min og bruker lårene som ryggstøtte, mens treåringen balanserer på toppen av knærne i en acro-yoga posisjon av de sjeldne, er det nesten så jeg bunner.

Og så er kaffen klar. Ut på terrassen foran huset, puter foran og bak; Bena på det hvite Skagenbordet; orkesterplass mot den vakre rekken av ospetrær som skjermer mot sundet der nede.

trær-øy-bodilfuhr.no
Men sammen klinger bedre…

-Hører du? spør Ragnhild.

-Vinden i ospetrærne er helt spesiell.

Jeg hører. Og hører litt til.

Joda, det er et eget sus over disse trekronene. De små, runde bladene klinger jammenmeg som bjeller.

Jeg er liksom innviet i mini-menneskeheten på øya nå. Det er jeg veldig takknemlig for. Og som den gode John Donne-elev jeg er, spør jeg ikke hvem klokkene ringer for. De ringer selvfølgelig for oss.

PS

Og ja, For whom the bell tolls er tittelen på Ernest Hemingways mest berømte roman, men det avslutter nevnte John Donnes tekst No man is an island  . Trykk på lenken og les hele det vakre diktet.

2 comments

  1. Vakkert Bodil! Du beskriver det så godt!

    1. Tusen takk, Terje. Godt å vite at noen kjenner det igjen:)

Legg inn en kommentar