I et speil, i en gåte
Mye av grunnen til at jeg pløyer meg gjennom Karl Ove Knausgårds ofte intetsigende hverdagsbeskrivelser , er gullkornene som plutselig dukker opp i form av interessante funderinger eller ren kunnskap. De setter jo i gang mine egne assosiasjoner, selve ideen med all kunst.
Så når han «tar en Ulysses», bytter ut Dublin med Arendal og lar sin helt vake rundt et døgn i Arendal med «den trofaste Penelope» ventende et hav av noen kilometer unna, så gleder jeg meg over denne utvidende litterære referansen. Men emosjonelt lar jeg meg bare rive med denne frostdrevne romanen – jeg har jo så mange minner fra byen også.

Varme, glade sommerminner, som nå presenteres for sin urovekkende, iskalde skyggeside. Sommerferiens marerittutgave, om du vil. Og likevel leser jeg videre; for har ikke fyren tenkt å kjøre bil ut på isen! Suse avgårde på knakende, svart hav rett inn i universet av stjerner? Ja, nemlig , etter å ha plaget oss til det kjedsommelige med bilprat og brune puber løftes vi med ett inn i så storartede beskrivelser at selv januar fremstår som gloriøs.
Januarblues
Og det trengs. For oss som bor i byer og ikke står på ski, oppleves januar gjerne som en såpeglatt plage av en sort-hvitt film. De korte dagene smyger seg avgårde som en skilpadde med gåstol og den eneste redningen er Søvnen. Fortrinnsvis med drømmer av den typen som gir deg lyst til å kontakte en jungiansk terapeut. Hvordan skal man tolke all denne surrealismen? Et tomt badekar med våte håndklær? En bil som fortsetter å kjøre uten motor? Marmorerte trapper opp i evigheten?

Hvis du ikke allerede har prøvd: spør ChatGBT. Bare å laste ned appen gratis, skrive inn drømmen på engelsk, siden det meste av kunnskapen er på dette språket og spør What is the symbolic meaning of this? Hvis svaret er litt uklart kan du spesifisere i det uendelige, eller be om en jungiansk tolkning, som vektlegger arbeidet med din egen skygge. Det er både skamfullt og smertefullt å bli kjent med våre mørkeste impulser. Kanskje derfor jeg blir så provosert av Knausgård. Han vasser jo i mørke impulser og skaper mareritt på høylys dag med et pennestrøk eller to.
Drøm & Mening
I tillegg opplever hans Arendal-karakter, Syvert, drømmer som totalt meningsløse:
«Det merkelige med drømmene, og det som gjorde at jeg fikk øynene opp for den nakne verden, altså verden slik den hypotetisk var før fortolkningen av den, helt og fullt blottet for mening, var at drømmene ikke lot seg forstå, ikke lot seg forklare, ikke inngikk i noen begripelig sammenheng. Vi forstod verden, det vil si at vi skapte en forståelse av den, men vi forstod ikke drømmene».

Er det noe rart han føler seg fortapt? Denne tankegangen skal riktignok foregå midt på 70-tallet, da tilgang til jungiansk terapi ikke var fullt så tilgjengelig.
Snorres Saga
Men alle som har lest Snorres Saga vet hvilken betydning drømmetolkning hadde allerede for tusenvis av år siden. Det var der man fant sannheten, selve virkeligheten bak alt det daglige kaoset som forvirrer følelsen av oss selv.
Bibelen følger opp med Paulus`berømte brev til korinterne: Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil i en gåte. Da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut…

Det er her drømmene kommer inn, tenker jeg. Og Karl Ove Knausgård. Sammen blir de virtuelle kjøretøy mot en mer begripelig og opplyst verden.
Og like langsomt som nevnte skilpadde, men like sikkert som at Mars måned (eller kanskje til og med «da») engang inntreffer, får også Januar liv og farge – på den meningsfulle måten.


