Hvordan vet jeg at du er et menneske ?

Tittelen var lovende slik Nasjonalbiblioteket solgte inn sin forelesning med Torill Moi. En internasjonalt stjerne av en litteraturprofessor, kjent for sitt feministiske perspektiv, om menneskelighet? Med utgangspunkt i Blade Runner – science fiction filmen fra 1982? Med handlingen lagt til 2019?

Så spennende ! I disse robotdrevne tider, der det stort sett er et spørsmål om etiske retningslinjer før vi har robotmennesker i blant oss, som tenker , føler og handler omtrent som oss.  Alt ettersom hvor smarte, følsomme og handlekraftige programmeren gjør dem.

Så hva er forskjellen? På disse perfekte utgavene av det menneskelige og oss vanlig, dødelige?

Jeg var ikke alene om å småløpe ut i den idylliske, hvite vinterkvelden for å sikre meg en plass i det NBs lune auditorium. Salen var stappfull og foredraget ble streamet ned i første etasje.

-Hva er et menneske? Når maskiner kan forstå oss bedre enn vi forstår oss selv? spurte Aslak Sira Myhre i sin oppildnende presentasjon av Moi.

Jeg satte meg godt til rette i påvente av et svar fra litteraturprofessoren som formodentlig også har studert boken filmen baserer seg på: Philip K. Dicks Do Androids Dream of Electric Sheep? fra 1968.

Den menneskelige Tvilen

Denne tittelen antyder at drømmer, altså forskjellige bevissthetsnivåer er nødvendig for å utfylle et menneske – gjøre det til noe mer enn et tenkende og følende vesen. Slik er det i alle fall i min erfaring; takk gud for de fantastiske drømmene jeg har opplevd, særlig den der jeg spaserte rolig mot toppen av et fjell, sammen med en tigermamma og ungen hennes, mens sneen smeltet rundt oss.

Men nei. Torill Moi går tilbake til Descartes, han med Jeg tenker, altså er jeg, for å definere det menneskelige. Og han fremsetter Tvilen, som et dypt menneskelig karaktertrekk. Men det skulle vel ikke koste en programmerer all verden å legge inn?

Da er det vanskeligere med Gudsbevisstheten vil jeg tro. Når filmens helt Deckard drømmer om en Enhjørning, tolkes dette som oftest i forbindelse med roboten/replikanten Rachel, fordi hun er den rene jomfruen (Enhjørning-symboler) han er blitt forelsket i.

Men enhjørningen er også et symbol for Guds tilstedeværelse. Og den kan vel heller ikke programmeres inn i en robot, selv om denne filmen lar replikanten spille rundt både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

De må snakke sammen!

Jeg savner ikke bare Bevissthet som måleenhet for det unikt menneskelige. Hva med tiltrekning? Fysisk begjær som får deg til å gjøre ting du vet med tanken du ikke burde? Eller kjærlighet? Så sterk at du kjenner ditt eget og den andres hjerte varme når man bare står helt stille, inntil hverandre?

Her er Torill Moi mer opptatt av at Deckard slenger replikanten Rachel hardt i veggen, som et uttrykk for datidens voldsromantiske kvinnesyn. Jeg tenker heller at han er klok av skade. De to andre replikantkvinnene han har møtt så langt i filmen, har sparket luften ut av ham ved første møte. Tøffe damer, altså.

Like fullt; disse damene feiler den feministiske «Bechdel-testen», fordi de ikke snakker sammen. Om noe annet enn menn.

Merkelig test, spør du meg. Betrakter du Pris og Zoe, som de heter, på bakgrunn av sin tid (1982), er de sterke, selvstendige, seksuelt frigjorte kvinner a la Madonna.

At slike kvinner har en tendens til å dø på film, er selvfølgelig et tankekors, mens hun som overlever blodbadet er skapt på bakgrunn av en velfrisert femme fatales på 40-tallet. Men dette var også et feministisk smutthull i historien, mennene var i krig, kvinnene steppet inn i fabrikkjobber og Hollywood hadde ikke helt kvittet seg med det løsslupne stempelet fra 30-tallet. Og Rachels maktdemonstrerende skulderputer er sensasjonelt brede.

Kvinner er også mennesker

-Filmen tenker dypt og utfordrende om hva det vil si å være et menneske, men ingenting om det å være en kvinne, påpeker Moi.

Det kan hun ha rett i. Men kvinner er som kjent mennesker de også og denne kvelden hadde jeg håpet å bli foret med dype tanker om det menneskelige. Ikke bli avspist med et par filosofiske sitater og en påminnelse om at Tillitt og Kjærlighet som utpreget menneskelige karaktertrekk.

-Hvordan vet jeg at du er et menneske?

Ja, si det. Jeg kom i alle fall ikke noe nærmere et akademisk svar etter dette foredraget. Kanskje fordi Mois foredrag egentlig handlet om BLADE RUNNER : Filosofi, rasisme, feminisme Eller: Hva skal feminister gjøre med sexistiske mesterverk? Og Nasjonalbibilioteket forsøkte å få dette til å passe inn i sin spennende programserie om «Fantastiske Fremtider».

For Blade Runner er futuristisk i massevis og Torill Moi er en super foredragsholder.

Bare ikke selg meg en vare jeg ikke får.

Legg inn en kommentar