Hvordan leve med bena på jorden og håret i himmelen?

Det går an å ha det bra, selv om man har det dårlig, mener Yogi Suleman Alakin Malik. Den tidligere yrkessoldaten og fotballspilleren har kommet en lang vei. Fra å leve livet som forventet av en begavet sønn i en pakistansk innvandrerfamilie, har han over de siste ti årene utviklet seg til en yogi det står både respekt og kjærlighet av.  Når du ligger bakover etter en av hans intense yogatimer med dyp pust, tunge løft og stadig smidigere strekk, er det som om kroppen ligger igjen på matten, mens du reiser et annet sted.

Litt som å fly

Eller blir. Fordi Sulemans behagelige stemme, den har omtrent samme frekvensen som en munnharpe, ber deg kjenne etter. Kjenne hvordan livet flyter fra føttene gjennom bena, baken, magen, hjertet, halsen og hodet. Det er litt som å fly avsted og være helt tilstede på en gang. Yoga, med andre ord.

– Yoga betyr forening av motsetninger, sier Suleman. Og så sier han ikke mer. Vi er en sammensatt gruppe denne uken på Sicilia med yogaretreat.no Noen har så vidt dyppet foten i dette universet og betrakter yoga som bra trening og behagelig avslapning i en og samme jafs. Det er den også , denne eldgamle oppskriften på menneskelivet.

Tenke, snakke, handle yoga

Men yoga er så mye mer enn de fysiske øvelsene, det ble jeg ettertrykkelig gjort oppmerksom på under tre ukers teacher training på Hawaii i fjor. Yoga innebærer også måten du handler, snakker og er på, hvordan du behandler andre mennesker, hvordan du behandler deg selv.

Rå mat og fine damer.

-Men hvordan lever du så med føttene på jorden og håret i himmelen? Når livet går deg i mot, når alt er mørkt og folk kan snakke om lyset så mye de vil, men du ser det ikke. for alt er så mørkt.

-Kjærlighet, sier Suleman. Bare gi det kjærlighet, gjentar han, uten at det høres banalt eller latterlig ut.

Kanskje fordi vi er på Sicilia, fordi den fysisk tøffe morgentimen er over , dagen ligger lys og vennlig foran oss, vi skal på tur med våre skjønne medyoginier og først skal vi nyte et bugnende frokostbord av det sunne og overdådige slaget. Lyset truer med å blende oss.

En mørk flekk

Men ingen fare. Det er alltid en liten mørk flekk og klamre seg til når situasjonen truer med å bli altfor lys.  Jeg pleide å klage over denne lille slangen i paradiset. Den plutselige, negative situasjonen som dukker opp når alt er på det skjønneste. Hvorfor kan ikke alle, i alle fall vi som er født med alle fordeler her på jorden. bare ha det hyggelig, ta hverandre i hendene og danse rundt jorden, som en gammeldags coca-cola- reklame? Hvorfor må det alltid  være noen som slenger ut en sårende bemerkning, lager dårlig stemning eller tar en harsk avgjørelse?

Bare gi det kjærlighet.

Det er som det skal være , i følge det taoistiske yin-yang-tegnet. Den mørke flekken fungerer nemlig som et lite anker der inne i Lyset.

Man skulle tro det motsatte ville være strålende; altså når alt bare er lys. Men for de fleste av oss utgjør dette den siste tunnelen mot Døden, så vi kan like så godt venne oss til å inkorporere den lille mørke flekken.

-Aksept, sier Suleman. Og kjærlighet. Bare gi det kjærlighet, sier han. Igjen og igjen. Og hjelpe meg som han får kjærlighet tilbake.

Triste tanker

Alle elsker Suleman. Alle de mer eller mindre middelaldrende kvinnene på denne retreaten, alle mennene og kvinnene i alle aldre, som har funnet frem til hans timer på SATS.

Men selv en yogi kan ha triste tanker når solen skinner over et bugnende frokostbord på Sicilia. Må ha triste tanker, for å vite at de der tankene legger vi i et stabilt sideleie. Som et anker for alt lyset. All kjærligheten.

Legg inn en kommentar