Hva om Ibsens kvinner handler om han selv?

Hva om Ibsens ville, vakre og evig lengtende kvinner simpelthen var et uttrykk for hans sjel? Eller hans anima, som Carl Gustav Jung skulle komme til å kalle alle menns indre kvinne, 50 år senere.

Tanken slo meg etter å ha sett førpremieren på Nationalteatrets franske tolkning av Byggmester Solness, som har premiere imorgen, 8 september.

Gi meg solen!

Ja, han lengter etter solen, Solness også. Akkurat som Ikaros og Osvald i Gjengangere, higer han etter noe større utenfor seg selv, noe varmt og strålende, og ikke minst vitaliserende.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no
Hilde er solen han higer etter.

I den tradisjonelle, psykologiske tolkningen av byggmester Solness betyr det Ungdommen; den friske ungdommen som rir på ambisjonenes fossile brennstoff.

Solness har omsider innsett mangelen på bærekraft, han er jo over middagshøyden. Men han klarer ikke gi slipp, fordi han ikke ser noen annen vei til toppen, der han klamrer seg fast.

Som et middel mot målet bruker han sekretæren Kaja, en bebrillet ung pike, som altså ikke ser ting så klart. Det er hun heller ikke interessert i, så lenge hun er vakker i Solness sine øyne. Kaja er en anima i et tidlig, banalt stadium, kan man tenke seg.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-kaja
Kaja er en overfladisk anima.

Sekundert av Solness sin kone, Aline, en anemisk (!) skikkelse med plikt som eneste drivkraft, etter at både hennes røtter (barndomshjemmet som brant ned) og deres sjels frukter (barna) døde.

Den sviktede kvinnen

Aline er den gamle, trette indre kvinnen som forgjeves har kjempet for de mer opphøyede motivene mot mannens ambisiøse ego og hans trang til å utrette noe stort her i verden. Ja, blodet er formelig suget ut av henne, som Ibsen uttrykker det.

Mens Solness på sin side, har solgt sin sjel til djevelen – i alle fall tatt farvel med sin Gud – for å kunne sole seg i glansen av sine mektige byggverk.

gisken-armand-byggmestersolness-nationalteatret-aline
Aline har kjempet forgjeves.

Nå ser han at det bare var en midlertidig lykke. Unge, nye, sterke krefter står klar til å overta verden. Den jordiske verden.

Men så åpner scenen seg; det todimensjonale blir tredimensjonalt og Hilde Wangel hopper ned, som fra himmelen. I solgul buksedrakt, intet mindre.

Et genialt scenografisk trekk fra den franske regissøren Stephane Braunschweig.

Vask mitt skitne undertøy!

Vel nede på bakken slenger Hilde fra seg en sekk skittent undertøy og minner Byggmester Solness om deres møte for ti år siden. Her spekuleres det i den psykologiske tradisjonen over et mulig overgrep, som nå innhenter ham.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-hilde
Hilde er en nådeløs frelser.

Men Hilde Wangel er den eneste av Ibsens kvinner som får lov til å gå igjen. Hun er det forsømte stebarnet til Fruen fra Havet, Ibsens mest mystiske kvinneskikkelse, hun som lengter etter Havet.

Gi meg mitt kongerike!

Hilde lengter etter et Kongerike i Luften. Sammen med Byggmester Solness. Og han må minnes på den uskyldige ungpiken, som han egentlig ikke husker.

Han må lokkes og lures av denne gulkledte, før han trosser sin store skrekk for den egentlige toppen.

byggmester-solness-nationalteatret-bodilfuhr.no-solness
Han lar seg lokke til toppen, Solness.

Og dermed kan forenes med sin lyse, friske Prinsesse i god folkeeventyrlig tradisjon. Der ble bryllupet betraktet som en alkymistisk forening mellom det maskuline og feminine prinsipp; lenge før Carl Gustav Jung kom på tanken.

Et fullt og helt menneske

Bare ved å overgå sin egen Hybris og overgi seg til sin indre kvinnes mektige sol kan Byggmester Solness gjenoppstå som et helt menneske.

Fullt og helt. Ikke stykkevis og delt.

Legg inn en kommentar