Hva er det med Disse Stenene?

Jeg har alltid vært tiltrukket av Pyramider – oppsøkt dem, gått inn i dem og oppnådd en slags fred, en følelse av at nå er jeg endelig her. Men også med et håp om at noe skulle berøre meg, at jeg ville forstå noe av dette magiske bare ved å være der. Ved mitt tredje besøk til Egypts Kheops pyramide blir jeg bønnhørt.

Sist jeg var i Egypt red vi på kameler inn mot pyramidene på Giza platået. Nå er de magiske oldtidsminnene rammet inn i en flashy nåtid med en stenprydet allé inn til pyramidene, som i mørket er lyst opp som et tivoli i skiftende blått, rosa og lilla. Jeg krymper meg på nåtidens vegne.

Kisten i Rommet

Men lysshowet tar ikke bort spenningen du føler når du etter midnatt klatrer langs siden av den store pyramiden, opp til inngangen, der du går og går langs hønsetrappene til du kommer helt opp og inn (siste delen må du krype på knærne) i det såkalte Kongekammeret. Jeg er innerst inne i den gigantiske pyramiden – rommet er tomt og uten hieroglyfer, bare en slags stenkiste, skåret ut av et gigantisk stykke granitt, står innerst i rommet.

Forrige gang jeg var her på en privat visitt med Freddy Silva, en legendarisk pyramideforsker, kunne de som ville legge seg opp i stenkisten. Jeg tok sjansen, klatret over den meterhøye kanten, la meg helt ned og lukket øynene. Det føltes det som om jeg ramlet bakover gjennom tid og rom. Jeg åpnet de fort igjen.

De Vises Sten

Det er noe med enkelte stener, en magnetisk kraft jeg ikke klarer å fatte.

Ta De vises sten, for eksempel – det er slett ingen sten, men et mytisk stoff, den ypperste materien, i følge alkymistene, som angivelig kunne forandre bly til gull. Dette stoffet ble første gange omtalt i skrifter fra 300-tallet av egyptiske Zosimos. Siden har J.K.Rowling laget sin Harry Potter versjon over temaet. Og legenden om Kong Arthur og Sverdet i Stenen er også barnemat.

Mye kan gå tapt i så mye historiefortelling, men noe sier meg at det er mer med i alle fall noen stener enn vi gir dem kreditt for. Det er ikke grått alt som ikke glimrer, for å si det sånn. Eller brunt.

Lyd kan flytte fjell

Dagen før denne kongekammervisitten blir jeg trukket mot noen glatte, brune stener som ligger foran den midterste pyramiden, Stenene kjennes levende som faste glassmaneter i hånden, de vil hjem, hjem til meg så jeg smetter de ned i bagen. Det viser seg å være healing jasper stones i følge min rock identifier, de ligger som beroligende magneter i hendene mine , jeg blir tilfreds bare av å holde dem.

Så ja, jeg er primet for besøket i Kongekammeret. Og denne gangen skal vår lille gruppe på fem mennesker ikke bare gå opp i stenkisten, en etter en, vi skal synge oss frem på frekvenser som visstnok kan flytte fjell (i alle fall påvirke stener)

Rosekrystaller

Vår guide, Hakim Awyan, en tredje generasjon wisdom carrier, skal guide/messe oss gjennom et eldgammelt stemmerituale han har lært av sin bestefar. Hensikten er usikker, resultatet er visstnok individuelt, men lydklimaet i dette kammeret er påviselig helt unikt.

Definitivt et lite skritt for menneskeheten, dette, men når jeg ligger der i bunnen av en stenkiste og syngenynner med en dyp og uvirkelig stemme, som fanges opp av rosekrystallene i granittstenen og vibrerer videre utover, som om stenen som omgir meg bare er luft og vibrasjoner – den går ganske enkelt i oppløsning – da erkjenner jeg – på et cellenivå, om du vil, at jeg ikke bare oppholder meg i denne verden, jeg er en fysisk del av den. Og takket være den menneskelige stemmen; min og alle de andres som omgir meg og stenen som slynger den videre; opplever jeg en helt virkelig følelse av Enhet.