Hurra for PRIDE – og styrken til å ære seg selv!

Jeg kjenner ikke så mange som er skikkelig stolte av den de er. De fleste av oss tar til takke med et fravær av skamfølelse. Bare noen er så heldige at de er utstyrt med en bunnsolid og sunn selvfølelse.

Da snakker jeg om de såkalt vanlige, heterofile blant oss. De som ikke baler med identitetsproblemer som ikke bare forvirrer og skremmer dem selv, men som kan forårsake alt fra misforståelse til forakt hos andre.

Det er nemlig vanskelig nok å oppnå denne perlen av indre trygghet, å godta seg selv fra innerst til ytterst, slik man faktisk er.

Mange tenåringer baler i tillegg med seksuelle følelser utenfor normen. Selv i disse åpenhjertige Skam-tider, kan de slite med å akseptere sin egen annerledeshet , selv om både venner og foreldre viser stor forståelse.

Nødvendig å rope høyt

Derfor heier jeg på Pride-paraden. Det er jo, dessverre, helt nødvendig å rope skikkelig høyt og gladelig om å være homofil,  når man for ikke så lenge siden ble både arrestert og skamslått for å være nettopp det. Når seksuelle minoriteter over hele verden, til og med i et naboland, fortsatt forfølges og trakasseres. Når religiøse fanatikere fortsatt mener det er mulig å «kurere» homofili, slik man faktisk trodde i vide kretser på 1950-0g 60-tallet.

Men det finnes ikke noen kur mot den man faktisk er. Heldigvis. For i henhold til vår generelle, sosiokulturelle forståelse er Selvaksept nøkkelordet for et godt liv.

Derfor er det meg en gåte at folk som mener de er født i feil kropp, blir imøtekommet med så stor reformvilje av det offentlige.

Like gjerne gutt som jente

Vi lever i en tid der det androgyne får stadig større tumleplass, der stadig flere ungdommer med bunnsolid selvfølelse føler seg like så mye gutt som jente og har det helt fint med det.  Om ti-tyve år er dette tredje kjønnet kanskje like vanlig som Han og Hun.

Desto større grunn til å hjelpe fortvilte ungdommer som føler at de er født i «feil kropp» til å akseptere seg selv slik de faktisk er. Fremfor å utrede dem psykologisk i forkant av et irreversiblet, kirurgisk inngrep.

Psykologiske utredninger av barn vil alltid ha sine svakheter. Både barnet og utredningen vil være preget av tiden vi lever i. En tid som sikkert vil se annerledes på ting om 10-20 år.

Kostbar lemlesting av kjønnsorganer

I stedet for at tenåringer som «føler seg som et annet kjønn» forsøksvis lærer seg å akseptere sin omvendtkjønnethet og være den de faktisk er, investerer Staten millioner av kroner i lemlestelse av kjønnsorganer, psykologhjelp og hormonbehandling som aldri kan gjøre han eller henne til noe annet enn en mann i en liksomkvinnekropp eller en kvinne  i en liksommannekropp.

Hvor er bevegelsen som kjemper mot denne «kuren» som kanskje er himmelen for noen, men helvete for andre ?  En bevegelse som heller går inn for aksept av denne anderledeskroppsfølelsen? Som heier på følelsen av stolthet og styrke i dette mylderet av nyskapende kjønnsidentitet? Så grunnleggende for vår tid at naturmagasinet National Geographic nylig viet coveret sitt til «The Gender Revolution»?

Vårt århundres lobotomi-skandale?

Det toget vil jeg gå i. Forhåpentligvis før så mange mennesker blir operert bortenfor seg selv at det kvalifiserer til merkelappen «vårt århundredets svar på lobotomi-skandalen», slik en kvalifisert fagperson nylig omtalte det.

Off the record, selvfølgelig. I dette kjønnspolitiske landskapet ligger minene like tett som i et hvilket som helst krigsherjet landskap der minoriteten slåss mot overmakten.

Synd. Alle hadde vært tjent med mer åpenhet omkring dette sårbare emnet.