Høysensitivt møte med Prinsessen og Sjelevennen

Jeg sitter klemt inntil Prinsesse Märtha Louise i baksetet på en BMW SUV som knapt får plass i de smale gatene i Son. Vi snakker ikke så mye. Prinsessen har lagt det brukne benet til hvile mellom setene. Hun er sliten. På hennes andre side sitter Elisabeth Nordeng. Hun slipper en og annen kommentar, men jeg har dem mistenkt for å tune inn nå. Klikke auraen på plass. Kjenne jordkontakten. Hente inn englene.

Eller så har de blitt så rutinerte at auraen bare er på plass, englene likedan. Og jordkontakten? Den er jo ikke til å komme utenom når man brekker et ben.

Og de skal tross alt bare bokbades på en hyggelig restaurant i Son. Noe de har gjort hundrevis av ganger før.

Jeg, derimot har aldri gjort akkurat dette. Og jeg er typen som helst skulle gjort ting andre gangen først. Den eneste måten jeg kan imøtekomme dette helt umulige ønsket på, er ved  forberede meg til fingerspissene.

Så mye har jeg spurt og gravet om bøker og tape fra tidligere intervjuer at pressekontakten Carina Scheele Carlsen vel kan begynne å lure på om jeg har tenkt å grille de to forfatterne av den ferske boken FØDT SENSITIV.

De er virkelig strålende

Men selvfølgelig har jeg ikke det.

Jeg er jo født sensitiv selv, og glad for at tema kommer på banen. Ikke bare fra fagfolket.

Dessuten har ikke folk kommet for å kritisk journalistikk. De vil bli opplyst. Ikke bare av bokens innhold, men av Lyset disse jentene etter sigende utstråler.

Og de lyser opp. Stråler, ganske enkelt. Selv der jeg ankommer presseagentens private hjem for å få en slags følelse av damene før vi hopper i badet.

For å la dem få en følelse av meg. For det har de fortalt i boken, at de som høysensitive tar inn følelsen av folk.

Vi snakker om selveste Kongsdattera

Det gjør jeg også, på min måte, men dette tilfellet er spesielt. Jeg liker best å tenke på meg selv som det motsatte av kjendiskåt, jeg blir nesten uvel av kjendiseri, men her snakker vi om selveste Kongsdattera i dette landet; jeg har lest og hørt om henne siden hun var liten, ja, grått i bryllupet hennes, til og med. Jeg kjenner henne, liksom. Og da er liksom det bærende ordet.

Da kan det være godt å ta Prinsessen ut av Eventyret, bare møtes hjemme hos pressekontakten, dra frem matpakken og gomle litt kneip og gulost, mens Märtha Louise tar av seg skoen og hviler den pene foten på et lass av fløyelsputer. En dæsj Askepott der, toppet med Prinsessen på Erten.

Jeg må ta meg sammen for ikke å dra frem  mobilkamera. Det gjelder jo å holde tilbake før man blir litt bedre kjent.

Showtime!

Men det blir vi, plutselig, der vi, uten mikrofon, nå vagler på tre barkrakker rundt et bord med 50 ivrige tilhørere på alle kanter.

-Du må snakke høyere! roper Elisabeth til meg. Hun har for lengst tatt inn at mange av tilskuerne ikke hører godt nok.

-Ta på deg sersjantstemmen!  stemmer Martha Louise i, den er visstnok noe hun er ekspert på.

Og jammen. Jammen går det opp for meg at dette gjør vi sammen. Dette kommer til å gå fint, dette er jenter som heier, ikke bare på hverandre , men på meg og alle de andre også.

De snakker ikke bare om å være tilstede i øyeblikket, de er der. Det blir fokus av sånt, nærvær også.

Jeg tar meg selv i å kose meg, enda så urolig jeg har vært på forhånd for hvordan i himmelens navn dette skulle gå.

Så jeg lar det stå til. Spør de høysensitive, englenære kvinnene om tabubelagte følelser som sinne og sjalusi som ikke omtales i boken; Kanskje fordi de ikke lenger er i kontakt med slike følelser?

Latterkule! Sjekk videoen!

Ha-ha-ha-ha-ha !!!!! nå ler sjelevennene så de nesten detter av stolen. Ofte er det nemlig slik med høysensitive at det positive er like finurlig sammensatt og intenst som det negative . Sinna? Selvfølgelig! Hva tar du oss for! Ha-Ha-Haa!!

Så tar vi det derfra. Bokbader i det sensitive, snille og sinnsykt morsomme.

Det kan bli en God Jul av sånt.