Hjernen har fått kjørt seg!

Hjernen vil hjem, skrev jeg, på den første bloggen i september. Men hva med meg, som helst vil ut og oppleve ting?

Etter over 30 år i Aftenposten, begynte jeg denne bloggen  i september, som en arbeidsledig  «ingen», med tilløp til sofasyke. Og ja, jeg var ganske bekymret.

35c260bc-c358-441b-b028-acfc12d3164e

Nå, fire måneder senere, har jeg, Bodil Fuhr A/S, utforsket stadig nye versjoner av meg selv, takket være nye opplevelser, nye mennesker, bratte læringskurver og et selvpålagt produksjonspress.

For det er nå engang sånn med oss skrivende mennesker, at ingenting virkelig har skjedd, før vi har skrevet om det og helst fått det publisert. Så det er bare å holde på.

Selv om jeg aldri hadde drømt om at det skulle bli så mye jobb. At jeg var nødt til å publisere minst to (helst tre) ganger i uken for å kunne kalle det en blogg, at alt det tekniske ved å starte og drifte en blogg krever sin kvinne (og helst en ung mann på timebetaling; Takk til administrator Mats Øverland, jeg hadde aldri klart dette uten deg!) og at det er vanskelig for meg som mangeårig Aftenposten-journalist å finne bloggtonen, samtidig som jeg opprettholder en nødvendig grad av seriøsitet.

Jeg prøver, i alle fall! Og vil gjerne høre hva du mener! 

Ettersom ingen (foreløpig!) løper etter meg med sponsorpenger eller konsulentoppdrag, er det jo møtet med dere lesere som er min verdifulle belønning. Jeg er så takknemlig overfor alle som besøker siden min. Deler, (det beste!)  kommenterer (så inspirerende!) og trykker hjerte( nå er det bare å trykke! Endelig har jeg fått det til å virke).elisabeth_bench

Aller mest takknemlig er jeg overfor Elisabeth Snaprud, tidligere danser og modell, som tar de fleste av bildene til Mote med Måte-innleggene.

Hun tåler at jeg instruerer og maser og pirker, fordi det skal være sånn og sånn og ikke sånn. Selv min profesjonelle fotografvenn i Berlin hadde mest lyst til å kaste kamera i bakken da jeg ba han om å ta enda ett bilde, fordi jeg syns jeg så rar ut, holdt hendene feil eller skrådde rart ut med bena (sånt kan se helt katastrofalt ut).

Men Elisabeth forstår seg på slikt, hun har vært modell og vet at motefotografer kan jobbe en hel dag med bare et bilde – så da er det kanskje ikke så rart at vi må holde på et kvartet til?

Men aller viktigst: Elisabeth får meg, som misliker sterkt  å bli fotografert,  til å slappe av, til og med ha det gøy! Hun har en søthet i sitt vesen og en ikke-dømmende holdning som alle lærere burde ha.

Hun har da også i mange år sørget for at kælvete tenåringer får en form for eleganse og trygghet før de går ut på catwalken – ikke bare fordi hun styler motevisninger – hun styler modellenes kroppsspråk også.

Bortsett fra alderen og det overjordisk vakre utseende, har jeg mye til felles med disse forskremte tenåringsjentene. Men Elisabeth tar vare på meg, gjør at det ikke blir så dumt å dumme seg ut, forstille seg, posere, sånne ting som jeg alltid har betraktet med uforklarlig redsel og en god porsjon forakt.

img_3232

Jeg har publisert fast to ganger i uken, tirsdag fortrinnsvis en moterelatert sak og fredag noe mer om å «leve og lete». Antall visninger har variert fra 80 til 800 – og jeg lærer stadig mer om brukeroptimalisering.

Men heldigvis er dere mange, fine lesere der ute, selv om jeg ikke har lært alle tricksene ennå.  Og alle seriøse kommentarer, spesielt i kommentarfeltet på bloggen, mottas med stor takk!

Tusen takk for at du følger meg og mine refleksjoner. Endelig har hjernen min fått problemer den liker å leke med. Og så slipper den å lengte hjem (ref første blogginnlegg «Hjernen vil hjem»)når den treffer Deg der ute.

Ha et fantastisk nytt år! Gleder meg til å dele det med deg <3

 

Legg inn en kommentar