a-rose-and-a-bottle-of-water

Hei, jeg heter Bodil. Og jeg er ikke alkoholiker.

Men nylig var jeg på et møte i Anonyme Alkoholikere som gjest. Og tenkte ; hva er det egentlig som skiller meg fra disse menneskene ?

For å dømme etter hovedtaleren på dette internasjonale møtet, er det følelsen av å ikke høre til, ikke bli forstått innerst inne, som er noe av det mest typiske for en alkoholiker.

Den følelsen kan jeg også kjenne på.

utenfor-felleskapet-folelsen
Utenfor-følelsen er smertelig for et flokkdyr .

Men så skilles våre veier. Så fortvilet blir alkoholikerne nemlig av denne ensomhetsfølelsen, at de drives til å drikke seg fra sans og samling. Igjen og igjen. Til de sitter der på bar bakke – uten jobb, familie og venner. I alle fall i følge kveldens hovedtaler.

Det finnes selvfølgelig variasjoner. Noen behøver bare drikke seg kanon dritings en eneste gang, så er alt tapt. Andre klarer å lure seg selv, eller i alle fall andre, til å tro at alt er fint, helt til skuespillet blir så dårlig at de færreste er villige til å betale teaterbilletten.

Jeg har sansen for alkoholikere

Det kan jeg også ganske mye om. Jeg har nemlig en besynderlig sans for folk med alkoholproblemer. Både som venner og partnermateriale. Fordi de ofte stiller seg litt på siden av det gjengse, tør å miste kontrollen Møte sin egen sårbarhet. Møte min.

Men altfor ofte viser det seg at denne intimiteten er en illusjon; en falsk historie jeg dikter opp helt alene, mens helten i eventyret galopperer inn i sin egen  rusrosa solnedgang.

alcoholic-on-the-run
Helten galopperer helst alene inn i sin egen, rusrosa solendgang.

Alkoholikere er ikke så gode på intimitet i forhold, lærte jeg på dette møtet, de vet ikke hva det er for noe.

De blir ikke fornøyd i et lite, tosomhets fellesskap, tenker jeg. Akkurat som to glass aldri er nok, er ikke to mennesker det heller.

Et gigantisk, verdensomspennende felleskap, derimot, med egne oppgaver og egen sponsor på veien opp de 12 trinnene, kunne kanskje vært noe.

Men noen er så uheldige å aldri treffe bunnen, de klarer alltid  å holde seg flytende på alkohol, mens livet seiler sin egen sjø.

down-on-the-ground-foto-bodil-fuhr
Av og til må man treffe rock bottom før det kan gå opp igjen.

Jeg tenker det er her det går , vannskillet, mellom oss som kan fortsette å sette pris på den deilige vinen, den forfriskende drinken og den leskende ølen.

Har vi en dårlig periode, er den dårlig nok som den er. Da risikerer vi ikke å drikke for mye og få en bakrus på toppen av det hele. Det ville jo ikke være til å holde ut.

Drikker til det blir for mye

Det syns ikke en alkoholiker heller. Men deres løsning er å bare drikke på. Til det en dag blir for mye.

Rock bottom, kalles det. Bunnen man må nå før det kan snu og gå oppover igjen.

Og når vet man at man er der, ifølge den ramsalte AA-humoren ?

Når du ikke lenger har lyst til å drikke, bare dø.

Og der, i vår dypeste fortvilelse, tror jeg alle mennesker ligner på hverandre. Men der  noen har et fellesskap å gå til, må andre vente alene på nåden.

Det, tenker jeg, er den største forskjellen.

1 comment

Legg inn en kommentar