memorable-all-saints-day

Hallo! Alle himlers helgener!

Søndag skal også jeg besøke kirkegården. Tenne lys. Slå av en prat med moren og faren min – inni meg, altså – og tenke litt over det brutale faktum at vi alle skal dø.

Da blir det fort til at jeg tenker på dem som har valgt døden. Som var så alene i sin angst, sitt mørke og sin smerte at de valgte å ta sitt eget liv. Så mange er de her til lands, at når det gjelder unge menn, er vi på verdenstoppen i selvmord.

Hvordan kan det ha seg, i verdens beste land?

Svaret er naturligvis sammensatt, men jeg tror ensomhet utgjør en stor del. Uansett hvor mye kaffe vi drikker på kafeene, sitter vi der med historiske gener fra grisgrendte strøk, der hver og en måtte ta vare på seg sjøl i hverdagen. Kvinner hadde den følelsesmessige nærkontakten med barna, mennene var stort sett utelukket fra det også.  Man snakket ikke om følelser, det var det ikke tid til. Og om så var; hva godt skulle det føre til?

images

Sånn sett reagerer jeg både positivt på ideen om emosjonell åpenhet og negativt på det renspikkede salgsfremstøtet, når statsministerkandidat Jonas Gahr Støre, stiller i beste Skavlantid og utfyller sin kone, Marit Slagsvolds fortelling om deres samliv i boken «Jeg blir til i møte med deg».

Men denne åpenheten, om et idyllisk samspill mellom lys og mørke, lojalt samspill i 30 år på godt og vondt, kan også bidra til å gi oss andre en følelse av mislykkethet, eller ren, skjær misunnelse.

For hvem, bortsett fra da Marit Slagsvold, treffer en fullgod mannlig partner som 19-åring, som ved et Herrens mirakel, ikke bare sprer sitt lys, men attpåtil føler seg beriket av hennes mørke!

Ikke jeg i alle fall. Han jeg var sammen med som 19-åring, klaget på at jeg var for alvorlig, jeg tok ting for alvorlig, jeg tenkte for mye og jeg problematiserte og bekymret meg.

Men det skal sies;  jeg elsket ham og han elsket meg. Vi var unge, friske, pene nok, velstående nok og talentfulle nok.

Kort sagt; vi hadde «alt», i likhet med svært mange middelklassenordmenn.  Og det er jo først da, når man innser at et slikt eventyrscenario ikke garanterer komplett lykke; langt mindre landsforviser dine indre demoner, at desperasjonen kan sette seg fast.

a-lonely-tree-1463237329cpx

Man kan ikke lenger håpe at hvis bare sånn og sånn, så blir alt bra. Du har alt det der. Du må lenger inn. Der det virkelig gjør vondt. Der det faktisk ligger mulighet for frelse. Fra deg selv og til deg selv.

Den veien er ensom. Ubotelig ensom. Så ensom at det kan bli for mye for et menneske.

I media forundres det stadig over hvor ubegripelig det er at særlig de vellykkede, de som fikk og fikk til alt, velger å ta sitt eget liv. Hvordan er det mulig? De hadde jo alle muligheter!

Ja, nemlig. Så mange at du slipper de små problemene og blir stilt overfor de store; Hva er egentlig meningen med mitt liv? Og hvem er jeg egentlig oppi alt dette?

Alternativt; du blir fanget i din egen desperate perfeksjonisme; ingenting er bra nok; i alle fall ikke du.

Marit Slagsvold har vært overordentlig heldig. Men det kan jo tenkes at mørket og angsten hun forteller at hun jevnlig led under, handlet om slike avgrunner i vårt indre liv.

For vel blir vi til i møte med den andre. Men skal vi bare være, må vi møte og oppfylle oss selv.

PS

Kjære mor og far, det begynner å ligne noe; livet dere skjenket meg. Jeg kjenner at jeg både kan være og bli til. Håper det samme for dere! Om alle helgener vil.

8 comments

  1. Dette er så bra skrevet at jeg kjenner det langt inne i min kropp, det var godt. Livet er for kort og ikke lett.

    1. Tusen takk, Johan. Det er godt å kunne deler tanker med sånne som deg.

  2. Bare elsker måten du skriver på og viktig tema, traff meg godt i dag! Takk

    1. Tusen takk, kjære Trude, det betyr så mye for meg!

  3. Kjære Bodil, tusen takk. lest det høy for Reidun også. Veldig flott skrevet. Traff meg i hjertet også!
    Anne Lill

    1. Tusen takk, min kjære, det gleder meg dypt. OG tusen takk for at du holder meg i loopen – du inspirerer meg! Gleder meg til å høre siste nytt fra neurokonferansen! God klem og hils til Reidun!

    1. Tusen takk, Wanya! Det gleder meg! Prøvde å komme inn på innlegget du nevnte, men fikk det ikke til?!

Legg inn en kommentar