Gleden over å komme hjem!

Ofte tenker jeg at hele poenget med å reise bort, er å komme hjem. Jo lengre, varmere og mer ukomfortabelt, jo bedre.

img_3234

Da er det ingen grenser for hvor stor pris man setter på det rene, rikelige, bløte  vannet som renner fra dusjen. Den friske luften som biter i kinnene og gir deg en følelse av luft! Peisen som brenner i den kosemørke stuen, akkompagnert av stearinlys i alle hjørner.

For ikke å snakke om brødskiven, den ristede, mørke brødskiven med sveitserost, som gir ordet næring nye vinger.

Man liksom smaker på hvert eneste øyeblikk av dette hjemlige paradiset, et slags sanselig mindfullness som gjør hele utenlandsreisen verdt sin vekt i gull.

img_3265

Jeg elsker å komme hjem! Der jeg vet hvem jeg er , hvem de andre er, og sånn omtrent hvor det bærer hen.

Det gjør jo ikke saken verre at jeg, takket være min datter som vet hva mor liker og trenger bedre enn noen annen, har insistert på at jeg må se på HBO-serien Westworld, fordi det er «akkurat noe for meg» , selv om det er science fiction, som jeg av en  eller annen grunn har bestemt meg for at jeg ikke liker.

Her er , såvidt jeg kan bedømme, Platons hulelignelse utgangspunktet for handlingen; i en western lekepark, spiller kunstige, men helt virkelighetstro mennesker ut historien som er bestemt for dem, så de rike, blaserte gjestene kan få sine fantasier oppfylt.

img_3266

De, fantasiene altså, handler som oftest om sex og vold, det er jo ofte slikt man fortrinnsvis må beherske i en sivilisert verden. Så mens de «ekte menneskene» blir mer og mer dyriske, får androidene som bor i parken, stadig flere dypt menneskelige trekk. De lurer på hvor de kommer fra og hvem de egentlig er.

Slike ting som menneskene har lurt på siden Tidenes morgen, fra dengang Gud spurte Adam: Hvor kommer du fra? Hvor er du? Og Hvor skal du?

Tre evige spørsmål mennesket stiller seg når instinktnivået er tilfredsstilt.

heaven

Så, når androidene i Westworld blir mer og mer avanserte, er det altså fordi de tar over problemstillingene til menneskene som har skapt dem, de geniale vitenskapsmennene som trekker i trådene, dikter historier og sørger for at handlingen blir dramatisk og skjellsettende for gjestene som besøker parken.

De sistnevnte er jo bare på reise inn i en annen verden, der alt kan skje og spenningsnivået opprettholdes, selv om du ikke løfter en finger.  Omtrent som å gå inn i Flatskjermen og delta i en brutal westernfilm, en verden som heldigvis ikke er virkelig for alltid, men som besørger en slags katharsis når du etterpå lander pal tilbake i sofaen. Bevisstheten din er endret. Du ser ting med nye øyne.

img_3235

Men selv om den er lett tilgjengelig, er det ikke sikkert Westworld er det rette stedet.

Southworld kan være langt nyttigere for en nordboer. Som ofte trenger påfyll av varme, sensualitet, temperament, stolthet og styrke. Som de hodemenneskene vi er, kan det kjennes godt å få justert hjertet tilbake til den rette plassen, kjenne instinktene murre i magen.

Kjenne at vi lever, på den beste, men kjedeligste plassen i verden, om man ikke utfordrer seg selv med nye opplevelser og fremmede erfaringer.

Det er nok å ta fatt i – også etter at man er kommet hjem.

2 comments

  1. Ja fine refleksjoner. Å reise er livskvalitet. Bilde fra stranden kan likne veldig på Colva stranden, men det er e annet sted du reiste til, tror jeg.

    1. Tusen takk, Turid og ja, det var i Gambia jeg var nå. Men tenkte jo på juleferien i Goa da jeg hørte den triste nyheten.god klemm tildeg.

Legg inn en kommentar