Hva gjør Fuglen i Rommet med deg?

Ved første øyekast ser den ut som et kunstverk der den sitter; på toppen av en fet gullramme. Havet skummer rundt skuta i det gamle oljemaleriet, men den skjøre fugleungen sitter musestille.

Kanskje den har sittet der i sommerstuen – lett hevet over enden av middagsbordet – før en av gjestene utbryter:

— En fugl?! Du tuller? Her inne?!

Tenk om den får panikk!

Alle, unntatt den mest dannede av oss, reiser seg fra bordet; de fleste for om mulig å bidra til å skysse det stakkars vesenet ut i det fri.

Men jeg, som har opplevd desperate fugler i lukkede rom før, velger å krype under bordet. Jeg orker ikke tanken på at den redselsslagne fuglen skal få panikk og fly veggimellom med tilhørende dumpe klask og blodig fordervelse.

Sånt er jo ikke til å holde ut. For er det noe som appellerer til alt fra uforklarlig redsel til ubestemmelig undring og det ømmeste beskytterinstinkt, så er det fuglen.

Fugler må være fri

Sikkert derfor den er så brukbar som metafor blant filmfolk, forfattere og folk flest. Gjøkeredet og Den stygge andungen flakser om kapp med Ibsens lerkefugl, aka Nora i Et Dukkehjem og Hitchcocks Fuglene .

Menn kan være alt fra jålete påfugler til stolte haner og altoverskuende ørner, mens kvinner fort blir skravlete som papegøyer, gladlynte som kanarifugler eller uskjønne som kråker.

Uansett kjønn er det vanskelig å tenke seg noe så naturstridig som en spurvunge innendørs. Du behøver ikke kjenne til Ibsens dukkehjem for å skjønne at Friheten, den er ekstra, ekstra vesentlig for en fugl. Himmelen må være høy og porten vid – det hjelper ikke om buret er aldri så gyllent.

Tilbake til dinosaurusen

Det forklarer beskytterinstinktet, tenker jeg. Kanskje derfor vi mennesker, som er bundet av all verdens fysiske og psykiske lover, absolutt må sørge for at bevingede skapninger – sendebudene mellom himmel og jord – kanskje guddommelige for alt vi vet – beholder sin frihet.

Men det sier ingenting om hvorfor frie fugler i lukkede rom er så skremmende.

Kan det være rester fra vår primitive hjerne som reagerer? På de tobeinte, varmblodige hvirveldyrene som sannsynligvis nedstammer fra skjellkledte øgler?

Spoler reptilhjernen vår simpelthen helt tilbake til den gang dinosaurer hadde vinger, krokodilletenner og klør så store som kjøkkenstoler?

Ja, sånn er det! Selvfølgelig !

Fantasien får vinger der jeg sitter under bordet, slik jeg ikke har gjort siden barndommens glansdager. Det kjennes merkelig befriende å nulle ut ansvaret for at den maleriske lille fuglen skal finne veien ut.

Og midt i det flaksende kaoset over duken, like før spurvungen lykkeligvis slipper fri, helt av seg selv, demrer det for meg;

Det er ikke fuglen i rommet det handler om.

Det er fuglen i oss.