Gi meg solen, mor! For alltid!

Hun var gammel nok til å vite bedre. Erfaren nok til å innse at det som ikke nytter på femte forsøk, neppe er liv laga.

Men noen ganger hjelper det lite. Det har jeg selv erfart. Flere ganger.

Derfor var det nesten som å møte en gammel, god bekjent, da jeg i går ettermiddag ble oppmerksom på en merkelig lyd. Som en negl som hakket på vinduet. Bortsett fra at lyden kom fra den andre siden av rommet. Igjen og igjen. Oppe fra taket?

En overprikket Maria

Og der så jeg henne, en overprikket Maria fly-fly som levde opp til navnet ved å fly og fly mot den store, runde kuppelen i taket; den lyste jo som en evig sol i mørket.

Det må ha gjort vondt; det smalt hørbart hver gang hun traff. Så høyt at jeg tenkte at nå brister de sprø billevingene hennes, for hun er jo en bille, innerst inne, Maria, selv om hun har gjort sitt beste for å skjule det, med den pene rødfargen og de kledelige prikkene som indikerer alle årene hun har holdt seg i live.

Kanskje hun begynte å bli lei. Etter å ha krøpet endeløst langs grå og hvite vegger øynet hun håp om det evige paradiset, da hun plutselig sanset det lovende lyset der oppe. Så nært!

Det kunne gått raskt og smertefritt.

Men der andre insekter får en brå og barmhjertig død i møtet med varmelampen eller stearinlyset, fikk hun seg bare en på trynet, Maria. Tydeligvis ikke hardt nok til å la seg avvise, for hun fikk det ikke til å stemme: Så lyst! Og så hardt?

Evig solsøkende

Denne ganske  tilårskomne Mariaen var ikke typen til å gi seg. Hun kastet seg inn mot glasskuppelen som ville hun knuse all motstand og komme til kjernen av mysteriet.

Og og om igjen, så høylytt at jeg stadig ventet å finne henne på gulvet, halvt i svime.

Jeg slo av lampen, åpnet vinduer og verandadør, veivet dørene frem og tilbake, i håp om å friste med frisk luft og den faktiske solen, som skinte som en fjern appelsin der nede mot horisonten.

Men, nei, det var for sent. Autopiloten hennes var koblet på, eller alt som smakte av sunne instinkter var ute av drift, hva vet jeg. Høna fløy i alle fall like forbannet og taktfast inn i lampen.

Hun tok noen kunstpauser, det skal hun ha. Minuttlange pauser , da jeg jeg tenkte; kanskje hun har skjønt det nå? Innsett det nytteløse i dette solsøkende prosjektet?

Men, nei. Jeg kunne like godt slå på lyset og la henne holde på. Hun ville nok bli trett til slutt.

Tilværelsens uutholdelig gjentagelser

Så jeg tok meg en tur, var borte en times tid . Og kom tilbake til samme, negleklaprende monotoni.

Hun skal ha for utholdenheten, den gamle Marihøna.

Det samme kan ikke sies om meg.  Etter å ha dratt det empatiske kortet, var jeg nå mest opptatt av å få slutt på det regelmessige vingesmellet, forsøksvis uten å måtte skvosje en bille med et gammelt Vogue mot den skjøre Floslampen..

Det var da jeg kom på dimmeren. Jeg pleier ikke bruke den, jeg har jo funnet ut en akkurat passe dimmet belysning jeg trives med. Ikke så altfor lys, egentlig.

Men nå var det kjørt. Dette dyreplageriet måtte stoppe! Selv om det var selvforskyldt.

Jeg vrir bryteren mot tannlegelysnivå og venter på den dødelige effekten.

Opplyst eller ikke

Men det skingrende taklyset som nå bader spisestuen, gjør bare målet enda mer attraktivt for Maria. Hun smeller til med fornyet glød , bokstavelig talt. Jeg klarer knapt å se mot den nådeløse hvitnyansen.

Dette er i ferd med å bli symbolsk. Og få ting fascinerer meg mer enn det.

Heldigvis, kan man si. For både Marihøne og Bodilkarma.

For når jeg går inn på kontoret og googler symboler og LadyBugs, som de heter på engelsk, får jeg vite at dette insektet er et utrettelig eksempel på God Lykke, eller flaks, som vi så poetisk kaller det på norsk.

Dermed vil det stedet hun lander på, for alltid være velsignet.

Vel, hun har landet på Lyset over mitt hode, så mange ganger i så mange timer at selv jeg får beskjeden; Jeg er Velsignet, Opplyst og Veldig Heldig.

Om jeg bare klarer å få det inn i hodet. All erfaring til tross.