Noen ganger må man møtes første gangen om igjen

Når Hanneli Mustaparta, It-girl med 250.000 følgere på Instagram, slenger fra seg den rosa Pradavesken hun nettopp har fått i posten og  slår seg ned ved kafebordet du sitter på, vet du at du kjenner de riktige menneskene.

I dette tilfelle styliste Pauline Nærholm, damen bak PS Magazine, Fjord Magazine og utallige moteserier, visninger og reklamejobber i toppsjiktet.

Vi har akkurat sett på bilder hun har stylet av modellen Hanneli, fantastiske bilder Lars Botten har tatt av den fotogene it-piken.

-Men jeg måtte  jo nærmest bryte med henne for å få henne ned på gulvet, ler Pauline. Hun vil jo bestemme alt selv.

-Ja det skal du få meg til å tro, sa jeg.

Jeg traff nemlig Hanneli i Paris for mange år siden, og da kom jeg i skade for å tiltale henne som blogger, mens hun i praksis da arbeidet som rådgiver for Louis Vuitton og hva vet jeg. Sånne ting er uansett vanskelig å legge inn som en kort tittel, og jeg syns bloggere er både bra og flinke folk, jeg, så det var jo ikke vondt ment.

Men slik ble det nok oppfattet, for reaksjonen var ikke spesielt sjarmerende. Det ble ikke noe intervju med Aftenposten, for å si det sånn. Og Hanneli var nok like interessert i å glemme episoden som meg.

hanneli-mustaparta-model
To ufrivillige modeller går Hanneli-skolen i selvutløser på mobil.

 

Bortsett fra at jeg måtte skrive om den, fordi oppdraget jeg  hadde var å skrive om motebloggere, og ingen norsk moteblogger var større enn Hanneli på den tiden. Og da er det det avisen vil ha som oppslag, selv om jeg hadde intervjuet både Caroline de Maigret, Anna della Russo og Elin Kling også.

Ja, jeg er en blogger

Så når selveste Hanneli, med verdens mest vinnende smil, deiser ned ved det lille cafebordet på Frogner, slår noen jokes om det rosa antrekket sitt, presenterer seg og lurer på hva jeg driver med, (hun har heldigvis fortrengt den ubehagelige paris-episoden), svarer jeg «blogger», som sant er.

Pauline prøver å tilføye at jeg har gjort mye annet også; blogger-stempelet rangerer tydeligvis ikke så høyt blant flere.

pauilin-ps-magasin-hanneli-mustaparta
Pauline er mer dreven enn meg i å komme seg unna linsen.

Men når jeg stopper henne, jeg vil være, «bare blogger», goddammit, slenger Pauline ut noen nedlatenheter om bloggen på sitt godmodige vis og Hanneli tilbyr seg å hjelpe meg, for hun kan jo mye om dette. Snill er hun.

Og når jeg gjerne vil vite hvordan man bruker selvutløser på mobilkamera, griper hun mobilen min, setter den på kafedisken og knipser oss alle. Inklusive Pauline som skyr kamera som pesten.

High as a kite

Så nå kan jeg det. Hjelpsom er hun.

Siden stemningen nå er usedvanlig god, viser hun oss bilder av sin yndlingshobby trapezing, der man flyr i luften som en annen sirkusartist og forhåpentligvis blir tatt i mot av sterke armer , sånn midt i luften.

Bortsett fra turnkroppen og motet som skal til for å kaste seg ut i slikt, må det vel være veldig belastende for håndleddet ? spør jeg, som sliter litt med håndleddene akkurat nå.

Nei, nei, du bare holder sånn, sier Hanneli, holder ut de pene hendene sine og bikker dem som en flyvinge mens hun kaster oppfordrende på hodet; grip håndleddene mine, så kan du kjenne hva jeg mener.

Kom igjen, da, gjør det, sier hun, når jeg nøler. Og hun er nok vant til å få det som hun vil, for jeg griper og lar meg gripe. Hun lener seg bakover , for å demonstrere hvor godt grepet holder. Og der sitter vi, håndledd i håndledd over kafebordet og har liksom reddet hverandre fra å falle.

Kroppen snakker sant

Det kaller jeg bonding. Jeg kjenner det betryggende taket rundt håndleddene, denne skjøre delen av kroppen.  Jeg måå stole på hennes styrke nå, akseptere hennes skygge og verdsette hennes raushet.

Bare da kan jeg fly.

På veien ut kaster jeg et siste blikk på den rosa Prada-vesken. Sånn vil jeg også ha. I gult, kanskje. Jeg er jo ingen rosablogger heller.

 

Legg inn en kommentar