Frykt, fordommer og andre begrensninger

Jeg sitter gjennomvåt på en gummimadrass og gruer meg til å møte knottskyen utenfor teltet. Men ut må jeg. Naturen kaller!

Ja, nettopp. Jeg har vært der. Og gjort det. Passert 6 døgn i Femundmarka uten andre fasiliteter enn dem du kan bære på ryggen. Min natur, som liker bløte senger, varme måltider og ikke minst tørre føtter har gått i hardtkorn med Naturen selv, den som regner, blåser og gjerne skrur ned temperaturen når det faller den inn.

Hvis du ikke har problemer, sørger du for å skape dem, pleide min salige far å påpeke da jeg var tenåring. Det hadde han nok rett i. Hvor kjedelig er vel ikke tilværelsen for oss generelt sett priveligerte uten en oppkonstruert problemstilling eller to?

Primus + kaffe

Så jeg bestemte meg altså for å dra på denne fryktinngydende utflukten med vann i bekken, do i bakken og soverom like så.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen var Femundens uutholdelige skjønnhet; stolte furutrær og slake fjellkjeder rundt en blondebelagt sjø. Hvis pjaskende bølgeslag vugget meg i søvn hver natt. (Jeg hadde tross alt sørget for et 12 cm høyt liggeunderlag og en søvndyssende Zyrtec, som nok også sørget for å ta støyten av alle mygg- og knottstikken. Jeg merket ingenting!)

OG morgenkaffen! Som jeg hadde gruet meg til å hente vann, fyre opp primus og nøye meg med pulverfløte. Helt unødvendig! Man har selvfølgelig vannet klart! Melken liggende i den kalde sjøen og primusen klar for action. Jeg hadde glemt den deilige lukten og lyden av en primus.

En bukett myrull

Og der! Er kaffen klar:) Jeg tar meg selv i å nynne. Rusler en morgentur inn i skogen, røres til tårer av en bukett myrull som har dandert seg på en tue, møter de andre til frokost nede ved sjøen og spiser Real turmat (gjennom raske løft av myggnettet, mens jeg sympatiserer med alle kvinner som bærer niqab ufrivillig).

Jeg nikoser meg

For her ved Femunden henter jeg opp min 9 år gamle indre pike – hun som alltid var glad, alltid nysgjerrig og som alltid så noe spennende ved de enkleste ting. Tegningene i tømmerveggen på hytta vi leide, for eksempel. Fascinerende!

En magisk bok

Hun finner en brungylden bok beskyttet av de knoklete røttene til et gigantisk furutre; en magisk bok toppet med en vakker gråsten. Det er som et tegn; en melding spesielt til meg. Hva slags dypsindig litteratur kan det være som åpenbarer seg under dette årkloke treet? Jeg åpner boken med andakt…

Når hvalene synger 

Tittelen høres jo helt magisk ut.  Niåringen er fortsatt fornøyd. Resten av meg er litt skuffet, for dette er en paperback, skrevet av Jojo Moyes, altså det mitt litterære jeg vil kalle en kioskroman. Men ingen av oss, for å si det sånn, ville drømme om å neglisjere et budskap som er pakket så nydelig inn, midt inni skogen.

Real overraskelse

Så jeg kjøper boken om et lite kystsamfunn i New Zealand, der hvalene passerer tett inntil land og gjør noe med menneskene.

Og jeg tenker; New Zealand! Bucket list material! Garantert ekstremt ukomfortabel reise, resten overlater jeg til den vakre naturen filmskaper Jane Campion har delt så rikelig med oss.

Men jeg blir nok overrasket likevel. Ting viser seg sjelden å være akkurat slik de fremstilles på film, eller i din egen, mer eller mindre imbesile fantasi.

Saken er tidligere publisert på obm.no