Følelsesmennesker er noe av det mest egoistiske som finnes!
Som tenåring hadde jeg null filter mellom mitt dramatiske følelsesliv og menneskene rundt meg. Stakkars dem.
Jeg hadde nemlig et usedvanlig velutviklet følelsesliv, alt fra sinne til sorg og begeistring antok operatiske dimensjoner. Og jeg var stolt av det. Jeg var ærlig nemlig. I kontakt med mine følelser, i motsetning til de ufølsomme menneskene jeg omgav meg med. Særlig foreldrene mine, selvfølgelig. Iskalde roboter uten hjerte og medmenneskelig forståelse.
Det endelig bevis på at han ikke skjønte en dritt
Faren min kunne for eksempel si ting som «Følelsesmennesker, vet du, Bodil, er noe av det mest egoistiske som finnes». Jeg syntes selvfølgelig det var toppen av hans rekke av ufølsomme kommentarer, et slags endelig bevis på at han ikke skjønte en dritt.
Han hadde ledd godt om han hadde kunnet lese dette innlegget. For selvfølgelig gir jeg ham rett. Jeg mener, når traff du sist et menneske nedsyltet i sine egne følelser som tar tilstrekkelig hensyn til andres? Bare ved en sniktitt på mine egne dypdykk av vonde perioder kan jeg konstantere at det ikke var da jeg hadde mest overskudd til andre. Jeg hadde rett og slett ikke ork til å heve blikket utenfor meg selv og det som helt nødvendigvis ble krevet av meg. Selvmedlidenheten lå som en klam skygge over tilværelsen.
En selvforelsket misforståelse
Skjebnen har også villet det slik at jeg i godt voksen alder, er blitt rikelig utsatt for mennesker som ikke har vokst av seg denne følelsesmenneskets selvforelskede misforståelse.
Det har rett og slett ballet på seg med mennesker som tror de er bedre enn andre fordi de er så ekte og ærlige med følelsene sine. Særlig godt voksne, og emosjonelt underutviklede menn, kan få seg til å tro at dette handler om «å ha kontakt med følelsene sine».
Men nå har jeg overdoset. Jeg, som skrev begeistret om Emosjonell Intelligens da boken kom ut på 80-tallet, må bare innse at begrepet er overfortolket og misbrukt på det groveste.
Det er nemlig ikke alle følelser man bør smykke seg med. Her kommer Selvmedlidenhet og Selvhøytidelighet høyt opp på listen. Eller ren og skjær selvopptatthet, en lidelse som brer om seg i takt med den overbeskyttende barneoppdragelsen fler og fler blir utsatt for . Altfor mange oppdras til små selvopptattte monstre.
Narcissismen er i ferd med å bli en folkesykdom. Og det verste er at det betraktes som et friskhetstegn. De er jo i kontakt med sine følelser. Hurra, liksom. Eller snarere; Hjeeelp!
Her kommer Den Gyldne Middelvei, en annen av mine fars kjepphester, inn som en mulig redningsplanke. Begrepet hadde han fra Platon og enda klokere tenkere før ham igjen, men det visste jo ikke jeg, da.
Jeg syntes bare det virket gørr kjedelig, omtrent som «hindubibelen» Bhagavad Ghita, der jeg kunne lese at målet for den menneskelige eksistens var en stille, indre flamme som ikke lot seg affisere av tilfeldige og skiftende affeksjoner (fritt etter hukommelsen).
Veldig fjernt fra Fake Feelings
Jeg ville jo ha drama ! Intensitet. Lidenskap. Ikke humpe av gårde i jevnt trav som en annen pensjonist.
Og drama fikk jeg. I bøtter og spann. Mye av grunnen til at jeg ser litt anderledes på ting nå. Etter ganske så mye dypere studier av østens filosofi, vet jeg at «den stille flammen» borger for en kontakt med hjertet der den dypeste medfølelse bor. Både med en selv og andre.
Veldig fjernt fra den type Fake Feelings som så mange betrakter som et adelsmerke nå for tiden.
Du vil kanskje også like
Noe å tenke på i skalldyrsesongen
Klar sikt mot grillfest i gapestokken
8 kommentarer
Bianca Aarrestad
Jeg er helt enig med deg. Dramaqueens og narsissisme henger nøye sammen. De stjeler tid og krefter fra andre. Jeg kutter dem ut fordi de suger meg for all energi. Trodde en periode at jeg skulle være en slags mentor for slike mennesker, men de kan ikke forandre seg.
Bodil Fuhr
Da er vi i alle fall to! dessverre kan de ofte være vanskelige å bli kvitt, disse emosjonelle vampyrene, når man endelig har gjennomskuet spillet deres. Men det lar seg gjøre, heldigvis!
Helga
Herlig Bodil, du tar opp et viktig tema.
Livsviktig!!! Jeg tror at mange dør av å holde tilbake følelser, og enda fler fordi tilbakeholdte følelser kanaliseres mot krig. Jeg tror at vi er på vei mot noe bedre, men som du sier må man tre varsomt, ikke spy ut ukontrollerte følelser uten medfølelse for andre. Jeg tror mange er for dårlige til å håndtere følelser, Vi har holdt de nede så lenge, at vi ikke vet bedre enn å spy de ut når trykket blir for sterkt. Å håndtere visdommen og energien i følelser er en livskunst. Den krever trening, den krever retning. Vi som er utstyrt med et rikt følelsesliv har et ansvar i å håndtere det. Inntil bedre kunnskap er innlemmet i vår kultur, skulle jeg ønske at det fantes flere «følelsesskoler». For fredens skyld, i oss selv, vår familie, og verdenen.
Her er en viktig historie, om hvordan min sønn lærte å håndtere sinnet sitt. Han utagerte ofte med voldsom sinne fra han var liten. Folk rundt meg kunne si «Du kan ikke la han holde på sånn!», noen forsøkte å kjefte ham stille. Jeg visste jeg kunne knekke ham, men heldigvis hadde jeg sett en gutt vokse det av seg, og ville ikke ta fra ham livskraften sin. Så jeg valgte å stole på ham, at han rett og slett var for liten til å gjøre noe bedre, men at han var i stand til å lære å håndtere sinne på en mer dannet måte med alderen. Han veltret møbler, og vi gikk sammen og satte de opp igjen når han hadde roet seg. Fra han var 4-5 år hendte det at han ryddet opp etter seg alene etterpå. Han klarte fremdeles ikke å la være å velte ting når han ble sint, men han klarte å ta konsekvensene av det, og ordne opp. Når han var omtrent 6 år så jeg han begynte å skjelve i stedet for å rase ut. Han satt og holdt på sinneenergien, og han klarte å velge noe annet. Han klarte å roe seg selv. Gjennom å eksperimentere med sitt eget sinne, og se konsekvensene av det, hadde han utviklet en evne til å kjenne, og velge. Hadde jeg hindret ham i å kjenne på dette som liten, sagt Nei til ham på et alder da han ikke klarte å skille mellom energien, følelsen og handlingen, hadde han mistet en mulighet for læring. Senere i livet ville antagelig sinnet hans ha kommet ut bakdøra på en usivilisert måte – hvem kjenner ikke den…. Han er i dag en utrolig vennlig og sterk ung mann, som har tilgang til styrke og sinne på en god måte.
Skal vi lage et Norsk Senter for Følelser? Der vi gjør alvor av å heve vårt kompetansenivå om følelser som nasjon? Ta de ut av skapet? Så vi slipper å føle at vi går rundt med en følelsesburka med minimal åpning? Eller lar voksne følelsesanalfabeter herje fritt? Mange foreldre, skoler, psykologer og andre gjør en super jobb, men jeg skulle ønske at flere av oss kunne ha gleden av å høste følelsenes intelligens og kraft, for alles beste.
Bodil Fuhr
Tusen takk, Helga, for at du deler din personlige historie med meg og mine lesere. Sterk og klok utdypning av mitt innlegg, som naturlig nok bare sveipet overflaten.
Norsk Senter for Følelser er en super ide, men jeg har nok ikke annen kompetanse der enn et latinsk temperament, som jeg tidvis bevitner, andre ganger legger i rør og noen ganger blir bergtatt av. Jeg stiller som Styremedlem!
sølvi waage
Fantastisk – og tusen takk for et flott innlegg. Det er så sant, og en glemmer dette ut i mylderet om at alle må få være seg selv. En skikkelig tankevekkende artikkel. Det må finnes en balanse. Har ikke så mye å si men du fikk satt skikkelig ord på det:)
Bodil Fuhr
Tusen takk, Sølvi, det gleder meg! Tenkte jeg skulle få med meg et foredrag på Kulturhuset i dag, der psykiatriprofessor Ingvard Wilhelmsen tar et oppgjør med offerrrollen. Det er tydeligvis i tiden!
Ingrid Birkeland
Mitt favoritt-sted for å møte venner er «Dagligstuen » handicap- park utenfor døren og her gikk jeg til te !!! i 1951/2 fra skolen så sjelen slår seg til ro ! Kanskke kunne vi ses til te der en dag så,du kan se hvordan jeg er nå 84 med krykker og litt flere rynker men veldig busy med prosjekter ! ha en fin helg : Ingrid ( Birkelqnd) på Stabekk
Bodil Fuhr
Så bra at du ikke lar noe hindre din glade livsutfoldelse, Ingrid! Kontakt meg på Messenger så finner vi ut av et eventuelt møte.